E24s faste spaltister skriver jevnlig og gir uttrykk for sine egne holdninger.
Akkurat nå møtes tusenvis av diplomater, byråkrater og aktivister nok en gang i Tyrkia til FNs 31. klimatoppmøte. Kravet vil være det samme som gjentatte ganger er blitt fremmet på tidligere konferanser: netto nullutslipp innen 2050.
Det ingen vil si, er hva det koster, eller hva man får igjen for det. Det er merkelig, for FN har allerede verktøyene som trengs for å finne det ut.
Likevel har ingen gjennom 30 toppmøter brukt dem til å spørre om politikken lønner seg. Så det har jeg gjort.
Jeg har laget en nettside, som lar hvem som helst se hva Norge, eller et hvilket som helst annet land eller gruppe av land, vil oppnå ved å nå netto null i 2050, hva det vil koste, og hva klimagevinsten vil være verdt.
Ingen av forutsetningene er mine: Klimamodellen MAGICC brukes gjennomgående i FNs egne klimarapporter og kan beregne hvor mye lavere temperaturen vil være i 2100 som følge av utslippskuttene et land har lovet. Kostnadsanslagene kommer fra FNs egne gjennomganger av økonomiske modeller, og anslagene for klimaskader kommer fra de to nyeste sammenstillingene av forskning på de økonomiske kostnadene ved oppvarming. Hvem som helst kan kontrollere regnestykket, selv om få delegater i Antalya vil ønske å gjøre det.
Til sin siste rapport og senere oppdateringer samlet klimapanelet inn nesten tusen modellberegninger av hva klimapolitikk koster. Nesten ingen av dem kommer i nærheten av netto null innen 2050, fordi det er så vanskelig og kostbart.
Bare tre modeller når netto null med utgangspunkt i dagens faktiske utslipp, i stedet for å forutsette at kuttene begynte for flere år siden. De finner at globale netto nullutslipp vil koste mellom 3 og 19 prosent av verdens BNP i 2050, fordi dyr energi bremser veksten. Nettstedet mitt bruker det midterste anslaget, som innebærer et tap på 7,2 prosent av BNP i 2050 sammenlignet med dagens politikk.
Gevinstene er hentet fra de to nyeste sammenstillingene av skadene ved global oppvarming, den ene av en av de mest siterte klimaøkonomene, Richard Tol, og den andre av William Nordhaus, den eneste klimaøkonomen som har vunnet Nobelprisen i økonomi. Med den oppvarmingen FN-modellen anslår under dagens politikk, finner de at klimaendringene vil koste verden mellom 1,8 og 2,8 prosent av BNP innen 2100.
Det er et reelt tap, men ikke i nærheten av katastrofene det ofte snakkes om.
Det er også langt mindre enn et tap på 7,2 prosent av BNP, og ligger mye lenger frem i tid. Dessuten vil netto null bare forhindre en del av skadene.
Når disse forutsetningene brukes til å beregne kostnaden for Norge og klimagevinsten for verden, viser nettstedet at den globale temperaturen i 2100 vil være 0,00057 °C lavere dersom Norge når netto null innen 2050. Ingen ville merke det. Men nordmenn ville helt sikkert merke kostnaden. Bare i 2045 anslår modellen kostnaden til 243 milliarder norske kroner. Fra 2027 til 2100 summerer kostnaden seg til 2,5 billioner norske kroner i dagens pengeverdi. Den globale klimagevinsten summerer seg til bare 109 milliarder norske kroner. Modelltallene innebærer en gevinst på 4 øre for hver krone som brukes.
Noen vil innvende at ingen land bør se på sine egne tall på denne måten, fordi ingenting vil bli gjort dersom alle ser store kostnader, men små gevinster.
Men en global avtale som bare fungerer dersom ingen sjekker tallene, er ikke mye til avtale. Og regnestykket blir ikke bedre av at man slår landene sammen: Nettstedet viser at hvert land ender opp med å gjøre langt mindre nytte for verden enn det selv legger inn.
Når man ser på hele verden, vil globale netto nullutslipp innen 2050 faktisk forhindre klimaskader til en verdi av 24 billioner dollar dette århundret, men koste 255 billioner dollar, begge deler målt i dagens pengeverdi. Ni cent igjen for hver dollar.
Problemet er ikke at land handler alene. Det er at selve politikken koster mer enn den gir.
Fossile brensler er fortsatt billige og lett tilgjengelige, til tross for prissvingninger. Det er derfor ikke særlig overraskende at fossile brensler fortsatt står for mer enn fire femtedeler av verdens energiforsyning, og at utslippene økte igjen i fjor. Med utviklingstakten de siste femti årene vil de ikke være borte innen 2050. De vil være borte tusen år senere, i 2997.
Det finnes langt bedre måter å bruke pengene på, selv om de fleste av dem ikke vil stå på klimaagendaen under COP31. Presidenten for toppmøtet har allerede gjort flommen fra en isbre i Nepal i august, som tok livet av mer enn 1.400 mennesker, til sitt fremste eksempel: «Hvis vi vil forstå konsekvensene av klimaendringene, trenger vi bare å se på Nepal.»
Men ingenting som blir vedtatt i Antalya, vil gjøre den neste flommen målbart mindre. Systemer for tidlig varsling og mer solide broer ville reddet langt flere nepalske liv, langt raskere og for langt mindre penger. Å løfte mennesker ut av fattigdom, i Nepal og resten av verden, vil gjøre alle mindre sårbare for klimaendringer og gjøre langt mer nytte. Ingen av disse løsningene koster i nærheten av 255 billioner dollar.
Det betyr ikke at klimaendringene er ufarlige. Men det betyr at netto null innen 2050 er en usedvanlig dårlig investering. Gjennom 30 klimatoppmøter har delegatene ignorert denne virkeligheten. Nå kan hvem som helst regne på tallene.
Teksten er oversatt fra engelsk med AI.
Dette er E24s faste spaltister
Alle spaltene kan leses her.
Grunnlegger av teknologihubben Verse. Skriver om blokkjede, krypto og teknologi.
Teknologistrateg i Telenor og styremedlem i Fritt Ord. Tidligere journalist i bla. Adresseavisen og Dagens Næringsliv.
KI-forsker ved UiA, PhD, lege og techgründer.
Leder i Stortingets utenriks- og forsvarskomité (Høyre).
Utenriksminister (Ap). Tidligere klima- og miljøminister.
Tidligere stortingsrepresentant og finanspolitisk talsperson for SV. Bakgrunn fra miljøbevegelsen, blant annet som nestleder i ZERO.
Stortingsrepresentant for Fremskrittspartiet, første nestleder i energi- og miljøkomiteen
President i Copenhagen Consensus, gjesteforsker ved Hoover Institution ved Stanford University og forfatter av «False Alarm» og «Best Things First».
Nestleder og stabsdirektør i Norges Bank Investment Management, som forvalter Oljefondet.
Styreleder og investor i Ferd-konsernet, med et ekstra engasjement for sosialt entreprenørskap.
Advokat, dr.juris. og partner i Wiersholm. Også medlem av Skatteutvalget.
Disclaimer : This story is auto aggregated by a computer programme and has not been created or edited by DOWNTHENEWS. Publisher: aftenposten.no





