Jeg er sterkt bekymret for barne- og elevsynet som preger norsk skolepolitikk

Det er et syn som er utdatert.

Som elevenes ombud i Oslo er jeg sterkt bekymret for det konservative barne- og elevsynet som preger norsk skolepolitikk. Dette synet er kommet tydelig frem i valgkampen og i de siste årenes debatt rundt barne- og ungdomskriminalitet og elever som utøver vold.

Synet bygger på en sterk tro på disiplin, maktbruk og straff som tiltak.

To retninger

Skolen står i realiteten i en skvis mellom to syn på barn og elever:

• Et tradisjonelt og konservativt syn der eleven må disiplineres, og sanksjoner og straff blir naturlige verktøy.
• Et nyere, forskningsbasert syn der sanksjoner og straff forstås som et hinder for læring, inkludering og dannelse.

I det konservative synet blir elevenes stemme underordnet. De som ikke passer inn, skyves ut av skolen eller til egne tilbud. Denne praksisen reduserer ikke kriminalitet eller skaper mer motivasjon, men snarere forsterker utenforskap. I Oslo ser ombudet hvordan «push out»-mekanismer i skolene bidrar til å forsterke utenforskap som ungdomskriminalitet.

Når straff erstattes av relasjoner

Flere skoler har vist at det er mulig å ta et valg. Lofsrud skole i Oslo og Fjellhamar skole i Lørenskog har gått bort fra kjeft, straff og utvisninger. Konsekvenser som straffer og ekskluderer, erstattes med konsekvenser som styrker og inkluderer. De satser på relasjonsarbeid, inkludering og kunnskapsbaserte metoder. Resultatet er tryggere miljø og mer læring. Der andre straffer utfordrende adferd, ser disse skolene muligheter for læring og samarbeid.

Skoler som lykkes, har en grunnleggende tro på at alle elever vil gjøre det bra hvis de kan. Det innebærer at skolen rommer alle, og elevene er aktive bidragsytere i sitt eget læringsmiljø. Utfordrende adferd forstås som signaler å utforske, ikke som problemer å straffe.

Det utelukker ikke forventninger eller tydelige rammer for både orden og oppførsel. Ambisjonen er en fellesskole for alle, også for barn og unge som utfordrer.

Straff som pedagogisk verktøy

Likevel øker bruken av utvisninger i Oslo. Politikere fremhever enkle løsninger som fysisk inngripen og sanksjoner i møte med komplekse utfordringer.

Hvorfor støttes tiltak som vi vet ikke virker? Det kan være fristende med enkle løsninger som sanksjoner og straff, men anmerkning nr. 50 endrer ikke elevens adferd eller problem. Da behandler vi symptomet og ikke årsaken til elevenes utfordringer.

Skoleeier i Oslo fremstår som fanget i en straffelogikk der elever som ikke mestrer de nye skolereglene, møtes med en liste av tiltak som anmerkninger, advarsler og bortvisninger. I realiteten er tiltakene i skolereglene straff. Det finnes ingen henvisning til tiltak med dokumentert effekt og ingen spor av samarbeid, relasjonsbygging, inkludering eller støtte.

Veivalget

Politikere og skoleeiere hevder at vi kan kombinere straff med et positivt elevsyn, men disse retningene utelukker hverandre.

Hvis vi skal lykkes med å løfte alle elevene i fellesskolen, må politikere og skoleeiere samles om et felles barne- og elevsyn. Mer lek og en mer praktisk og variert skole er en god start.

Jeg etterlyser likevel en debatt som handler om noe så grunnleggende som hvilket barne- og elevsyn skolen skal ha. Alle elever i Norge bør ha en nærskole som jobber kunnskapsbasert med en ukuelig tro på hver enkelt elev.

Hva skal til for at skolen legger maktbruk, straff og sanksjoner som pedagogiske verktøy bak seg?

Disclaimer : This story is auto aggregated by a computer programme and has not been created or edited by DOWNTHENEWS. Publisher: aftenposten.no