Jeg skal jobbe i bygget til 13 milliarder kroner. Jeg burde ha protestert.

0
4
Jeg har fulgt hele utviklingen og de argumenter og vikarierende argumenter som ledet frem til Livsvitenskapsbygget i Oslo, skriver Kristian Gundersen.

Vi må få en debatt om forholdet mellom bevaring og nybygging.

Publisert: 11.11.2025 14:14

Sosiolog og spaltist Kjetil Rolness skriver en flengende arkitektonisk kritikk av det nye Livsvitenskapsbygget ved Universitetet i Oslo i Aftenposten 8. november.

Bygget ser ikke ut til å bli noe smykke, men viktigere er at han skriver: «Det blir sikkert flott for de mange som skal forske og studere inne i byggene.» Jeg er en av dem som skal inn, og er jammen ikke så sikker.

Dette bygget til over 13 milliarder gir mindre plass for de ansatte. Det er ikke nok enekontorer til professorene engang, på tross av at all forskning viser at kontorhaller svekker produktiviteten for forskere og andre med lignende oppgaver. Og for de heldige som får arbeidsro, er kontorene mye mindre enn de vi har i dag. Jeg tror også laboratorieforholdene blir dårligere.

Jeg burde ha protestert

Jeg er delvis medansvarlig som styremedlem ved UiO i kritiske perioder. Jeg burde ha protestert. Det ville åpenbart blitt billigere å pusse opp et nydelig 60-talls kjemibygg og et ikke fullt så nydelig biologibygg på 37.000 kvadratmeter. Sammen med et fredet farmasibygg i tidlig funksjonalistisk stil blir disse stående tomme. Jeg tror ingen vet hva de skal brukes til.

Vi ser en lignende utvikling ved NTNU som vil legge ned sin campus på Dragvoll og bygge en ny ved det gamle NTH-området. Dette vil også gi dårligere arbeidsforhold og utstrakt bruk av kontorhaller for de vitenskapelig ansatte. Retorikken for en ny dyr campus er arkitektpjatt av det heller luftige slaget med slagord som: «Tilstander av unntak: Dramaturgi som møtepunkt.»

Jeg har ikke registrert at det er mange positive tanker rundt en ny campus med dårligere arbeidsforhold for de ansatte, på tross av at institusjonen i utallige strategidokumenter sier at de ansatte er den viktigste ressursen.

Jeg har fulgt hele utviklingen og de argumenter og vikarierende argumenter som ledet frem til Livsvitenskapsbygget i Oslo. Jeg skjønner at det er morsommere å klippe snorer enn å pusse opp, selv om et nybygg har et enormt klimaavtrykk.

Vi må få en debatt om forholdet mellom bevaring, nybygging og de prosesser som fører til så mange byggeskandaler i offentlig sektor.

Innlegget er en redigert versjon av en tekst fra Kristian Gundersens Facebook-side.

Disclaimer : This story is auto aggregated by a computer programme and has not been created or edited by DOWNTHENEWS. Publisher: aftenposten.no