Selv min åtte år gamle datter opplever at hennes «hei» ikke alltid blir møtt med et svar. Det synes jeg er snålt.
Marka er alles lekeplass. Et felles rom for oss som liker å gå, løpe, sykle eller gå på ski – i høy og lav fart, året rundt. Et sted der vi møtes på tvers av alder, tempo og ambisjonsnivå. Og nettopp derfor har jeg begynt å undre meg: Hvorfor sier vi ikke lenger «hei»?
Å si «hei» krever hverken tid eller energi. Det kan sies i motbakke med høy puls, i full fart på ski eller i rolig gange med kaffekopp i hånden. Det kan være et smil, et nikk, et lavmælt ord i forbifarten. Likevel opplever jeg stadig oftere at et «hei» ikke blir besvart.
Som markatraver gjennom alle årstider har jeg observert denne endringen over tid. Når jeg løper mine faste runder, rekker jeg å reflektere over hvorfor det er blitt slik. Handler det om hastverk? Konsentrasjon? Hodetelefoner? Eller er vi rett og slett blitt mer reservert – mer redde for kontakt?
Min far, 73 år gammel og fortsatt flittig bruker av Marka, har også merket det samme. «Jeg får færre hyggelige «hei» nå enn før», sier han. «Ser de unge på meg som en gammel gris bare fordi jeg slår an en prat?»
Det er sagt med et glimt i øyet, men spørsmålet er likevel alvorlig: Er vi blitt sånn? Livredde for alle som forsøker å nærme seg, selv i de mest uforpliktende former?
Jeg ønsker at våre tre barn skal lære det jeg selv alltid lærte: På tur i Marka sier man «hei». Og de begynner å forstå det. Likevel opplever selv min åtte år gamle datter at hennes «hei» ikke alltid blir møtt med et svar. Det synes jeg er snålt. Når et barn hilser, burde det i alle fall være umulig ikke å svare.
Samtidig har jeg lagt merke til noe interessant: Jo lenger inn i Marka man kommer – der stiene blir smalere, løypene lengre og menneskene færre – desto oftere blir man møtt med et «hei». Kanskje fordi man der møter de virkelig likesinnede raringene. De som velger Marka fordi de elsker den, ikke bare fordi den er tilgjengelig.
Men jeg tror ikke det handler om geografi. Jeg tror det handler om vaner. Og vaner kan endres.
Vi drar ut i skogen for å nyte de samme godene: frisk luft, grønne trær – med eller uten deilig, hvit snø –, lyden av fugler eller bare stillheten, stier eller skispor. For oss som liker dette, som søker det samme, burde det være helt naturlig å anerkjenne hverandre i forbifarten.
Så neste gang du møter noen i marka: Si «hei». Det er et lite ord, men det gjør rommet litt varmere – også ute i skauen.
Disclaimer : This story is auto aggregated by a computer programme and has not been created or edited by DOWNTHENEWS. Publisher: aftenposten.no
