Noe skurrer i Ketil Raknes’ kronikk.
I sin kronikk om Jeffrey Epsteins e-poster analyserer førsteamanuensis Ketil Raknes hvordan makt og påvirkning virker: smiger, eksklusivitet, gjensidighet og tilgang. Det er interessant og på mange måter gjenkjennelig. For vi vet at makt kan forføre, og at nettverk kan binde.
Men nettopp derfor blir det også problematisk når analysen ledsages av spørsmålet: «Hadde vi virkelig oppført oss så annerledes?»
For hva gjør et slikt spørsmål med oss?
Det trekker oss inn i en samtale om hvor dyktig en manipulerende maktperson kan være – hvordan smiger, tjenester og «tilgang» kan gjøre det lettere å bli værende enn å bryte. Raknes nevner at Epstein var dømt for seksuelle overgrep, men det er påvirkningsmekanismene som dominerer rammen i hans kronikk.
Og det er her det skurrer.
Cecilia Dinardi
Advokat med lang erfaring innen strafferett, barnevernsrett, barnerett, erstatningsrett og andre rettsområder som gjelder barn.
For når personen det gjelder, er en kjent seksualforbryter og serieovergriper, er det ikke først og fremst spørsmålet om «hvordan påvirkning virker» som bør stå i sentrum. Da må vi våge å rettet blikket dit det egentlig hører hjemme: hos dem som forvalter makt og tillit – i møte med seksualforbrytere som Epstein. Da bør det handle om rolleforståelse, integritet og grensesetting.
Da er ikke hovedspørsmålet «kunne du blitt dratt inn?» Det egentlige spørsmålet er:
«Hvorfor ble noen værende – og hva skal vi kreve av dem som har posisjon, autoritet og handlingsrom?»
Hvorfor ble det ikke satt en grense?
For i en slik situasjon holder det ikke å opprettholde relasjonen av bekvemmelighet, høflighet eller karrierehensyn. Man må ta tydelig avstand. Bryte forbindelsen. Markere – med integritet – at dette er uakseptabelt.
Og sitter man i posisjoner der man kan påvirke, beskytte eller utløse reaksjoner, må man også vurdere det som ofte koster mest: å si ifra og varsle. Slik hindrer man at en farlig person får sosial legitimitet og nytt handlingsrom.
Hva ville vi tenkt om for eksempel barneombudet hadde hatt en tett, langvarig relasjon til Jeffrey Epstein? Eller om pasient- og brukerombudet, som skal ivareta mennesker i sårbare situasjoner, jevnlig tok imot invitasjoner, tjenester og «tilgang» fra ham? Eller barneministeren?
Hva ville vi tenkt om for eksempel barneombudet hadde hatt en tett, langvarig relasjon til Jeffrey Epstein?
De fleste av oss kjenner svaret før vi rekker å tenke oss om: Vi ville reagert. Umiddelbart.
Vi ville ikke først og fremst sagt: «Han kan ha vært veldig manipulerende.»
Vi ville spurt: «Hvorfor ble det ikke satt en grense? Hvorfor ble forbindelsen ikke brutt? Hvorfor ble ikke avstanden tydelig?»
Jo større tillit og symbolverdi, desto mindre rom er det for en «nær relasjon» til en person som Epstein. Det gjelder topposisjoner. Det gjelder institusjoner. Det gjelder også Kongehuset.
Så når noen svarer: «Dette kunne skjedd med hvem som helst – han var jo ekstremt manipulerende», må vi tørre å stille et annet spørsmål tilbake:
Er det virkelig der vi vil legge listen – i saker som handler om seksuelle overgrep mot barn?
Nektet å tie
For det fantes mennesker som faktisk sto imot, ofte tidlig og til høy personlig kostnad. Maria Farmer gikk til FBI allerede på 1990-tallet. Journalisten Vicky Ward forsøkte tidlig å publisere kritisk stoff og møtte betydelig motstand. Advokaten Brad Edwards tok ofrenes saker videre da nesten ingen andre ville. Og flere av ofrene selv – som Virginia Giuffre – nektet å tie til tross for massiv belastning.
Alternativet fantes: å sette grenser og melde fra.
Dette blir særlig alvorlig når vi snakker om mennesker i maktposisjoner. Med makt følger handlingsrom. Med handlingsrom følger plikt. Jo større status og innflytelse, desto mindre holdbart er det å forklare seg med at man «lot seg påvirke».
Det riktige spørsmålet er: «Hva krever vi av voksne – og særlig av dem med makt – når barns rettssikkerhet står på spill?»
Det er heller ikke tilfeldig at flere europeiske monarkier har mistet tillit når medlemmer av kongehus har utvist dårlig dømmekraft i møte med makt, penger eller uakseptable forbindelser. Erfaringene fra blant annet Storbritannia, Spania og Nederland viser et tydelig mønster: I moderne demokratier er monarkiets legitimitet ikke arvelig – den er tillitsbasert.
Og tillit kan svekkes raskt, også uten at det foreligger strafferettslig ansvar. For i slike saker handler det ofte mindre om domstolene – og mer om dømmekraft, integritet og rolleforståelse.
Vi må insistere på ansvar
Derfor er det avgjørende spørsmålet ikke: «Hadde vi virkelig oppført oss så annerledes?»
Det riktige spørsmålet er:
«Hva krever vi av voksne – og særlig av dem med makt – når barns rettssikkerhet står på spill?»
I møte med seksuelle overgrep holder det ikke å forstå påvirkningsmekanismer. Vi må insistere på ansvar. Og på grenser – også når det er ubehagelig.
Innlegget ble først publisert på Cecilia Dinardis Facebook-side.
Disclaimer : This story is auto aggregated by a computer programme and has not been created or edited by DOWNTHENEWS. Publisher: aftenposten.no
