Å være foreldre er ikke bare «noe man lærer seg underveis», slik Anna Blix påstår. Noen ulike forutsetninger er lagt til grunn.
Biolog og forfatter Anna Blix er frustrert over de skjeve forventningene vi har til fedre sammenlignet med til mødre. Ifølge henne er disse ulike forventningene grunnløse, men holdt i live av kulturen.
Som biolog velger hun å ignorere det biologiske. Som biolog må jeg protestere.
Først og fremst burde Blix vite bedre enn å tråkke rett ned i den naturlige feilslutningen – at naturlig betyr bør være sånn. Da ser hun seg nødt til å avfeie vår biologi fra virkelighetsbildet for å rettferdiggjøre sin frustrasjon.
Men det er faktisk fullt mulig å justere normer uten å benekte biologi. Naturlig betyr ikke fastlåst.
Ulik av biologiske grunner
Uansett, vår foreldreomsorg er delvis ulik av biologiske grunner. Som de fleste kjønnsforskjellene våre bunner dette i ulike evolusjonære tilpasninger hos menn og kvinner.
Det burde ikke komme som en overraskelse hvis kvinner i alle kulturer – som har en betraktelig større kostnad og er mye mer begrenset i antall avkom hun kan produsere – viser å ha en gjennomsnittlig sterkere omsorg til barnet hun har båret frem og vet er hennes.
Mødre får en drastisk endret hjernestruktur, økt luktsensitivitet, og en høyere oksytocinrespons (omsorgshormonet), mens kvinner generelt scorer høyere på empati og har en bedre evne til å lese ansiktsuttrykk. På den andre siden bidrar menn mer i fysisk lek og utfordringsorientert interaksjon som kan støtte barnets motoriske utvikling.
Det betyr ikke at kvinner må velge bort karrieren eller at fedre er mindre viktige hjemme, men heller at en noe ulik evolusjonsstrategi har gitt kjønnene ulike gjennomsnittlige tilbøyeligheter.
Optimalt å ha litt ulike ferdigheter
Men det finnes også en mer samarbeidsbasert grunn til at mor og far har litt ulike evner – komplementaritet. Som ellers i livet: Når to eller flere samarbeidspartnere skal jobbe på et felles prosjekt, vil det optimale være å ha litt ulike ferdigheter enn at de overlapper helt. At vi er spesialisert på litt ulike ting enn at vi er middels flinke i akkurat det samme.
Det kan altså være en fordel i Prosjekt Barneoppdragelse at den ene parten er relativt mer tilbøyelig til å fokusere på trygghet, stabilitet og omsorg, mens den andre parten er relativt mer fokusert på ressursanskaffelse, beskyttelse mot farer og er mer villig til å ta sjanser. Begge parter bidrar, men bare ikke nøyaktig på samme måte.
Dette er altså verktøy som naturen har utstyrt oss med. Å være foreldre er ikke bare «noe man lærer seg underveis», slik Blix påstår. Noen ulike forutsetninger er lagt til grunn.
Mot sin hensikt å irritere seg?
Videre mener Blix at «det er farlig med ideer om at noen, i kraft av sitt kjønn, er bedre til å være foreldre enn andre». Jeg mener det er minst like farlig med ideer om at foreldreomsorg bare er tillært, siden vi risikerer å patologisere (sykeliggjøre) normale forskjeller. Når realiteten ikke matcher idealet, vil det skape frustrasjoner, slik Blix selv gir uttrykk for.
Det blir mer riktig å anerkjenne at kvinner generelt er bedre på noen områder og menn på andre enn å insistere på at vi har identiske egenskaper og derfor bør ha identiske forventninger til foreldrene.
Til slutt: Hvis målet er at fedrene skal gjøre mer av de tradisjonelle kvinneoppgavene, vil det ikke være mot sin hensikt å irritere seg over at fedre får oppmuntring når de først tar på seg disse oppgavene?
Disclaimer : This story is auto aggregated by a computer programme and has not been created or edited by DOWNTHENEWS. Publisher: aftenposten.no
