Realityserien får berettiget kritikk. Samtidig bør vi rette søkelyset mot hvordan vi snakker om kropp i dag.
For mange er dokumentarserien om realityprogrammet «America’s next top model» (ANTM) nå blitt den store snakkisen. For oss som vokste opp da ANTM var på høyden, var dette alt annet enn et kjært gjensyn.
Var det virkelig dette vi så på som barn? At progamleder og modell Tyra Banks skriker til unge jenter om at de ikke er tynne nok. At de må slanke seg og ta kosmetiske inngrep for å bli penere.
Samtidig spør vi oss selv: Er det egentlig blitt bedre?
Tyra Banks i lommen
For det er jo fristende å tenke at vi har lagt dette bak oss. Men vurderingen av kropp og utseende har ikke forsvunnet, snarere endret kanal. Kroppspresset har på mange måter aldri vært større.
Forskjellen er at det som tidligere stort sett ble presentert etter et sendeskjema på TV, nå ligger i lommen og sender døgnet rundt, til oss og til barna våre. Sosiale medier-innhold viser idealiserte kropper, skjønnhetsidealer, slanking og før-etter-transformasjoner i hopetall.
Barn som vokser opp med en smarttelefon i hånden, har en kontinuerlig strøm av idealer i feeden. Sin egen algoritmebaserte Tyra Banks som skriker til dem at de ikke er bra nok.
Det har heller ikke forsvunnet helt fra sendeskjemaene til de store TV-kanalene. Slanke- og treningsprogrammer snakker om helse, velvære og livsstil, mens overskriftene i avisene handler ofte om hvor mye folk har gått ned i vekt og hvor mye bedre de ser ut etter livsstilsendringen.
Og vi snakker om det i lunsjen på jobb, kommenterer i sosiale medier, skryter om noen har gått ned i vekt, baksnakker om noen har gått opp i vekt. Vi snakker om kropp hele tiden. Samtidig ser vi en større aksept for å kommentere og kritisere andres kropper i sosiale medier. Og guttene slipper heller ikke unna.
Et paradoks av kunnskap og press
Når kroppsfokuset skjules i budskap om helse og velvære, blir kroppen et individuelt og moralsk ansvar. Et prosjekt som skal vise selvkontroll. Idealene fremstilles som frivillige, men oppleves ofte som obligatoriske.
Det nye kroppspresset kommer sjelden som et direkte krav. Det kommer som velmente råd om å bli den beste versjonen av seg selv.
Kroppsidealet i 2026 er ikke bare å være tynn, men å se sunn, sterk og selvkontrollert ut, på en måte som virker naturlig og uanstrengt. Til tross for utallige timer på treningssenter, dietter og til og med manipulering av kroppen med for eksempel kosmetiske inngrep. Det presenteres som et helseideal, ikke et skjønnhetsideal.
Nettopp derfor kan presset bli mer subtilt og mer effektivt.
På mange måter er det et paradoks. Vi har mer kunnskap om sammenhengen mellom kroppspress og psykisk uhelse enn noen gang samtidig som vi er kontinuerlig eksponert for mer eller mindre uoppnåelige kroppsidealer.
Er det verre nå?
Alle generasjoner kan fortelle om alvoret i presset de møtte som unge. Forskjellen i dag er ikke nødvendigvis at presset er større, men at det er kontinuerlig, mer personlig og mer internalisert. Kroppen får aldri pause fra å bli vurdert.
Kroppspresset opprettholdes ikke av én aktør alene, men av summen av normer og forventninger i samfunnet. Vi snakker riktignok mer åpent om kropp enn før, og det er en viktig fremgang. Men kanskje er ikke problemet bare hvordan vi snakker om kroppen, men at vi aldri lar den få være i fred.
Vi er mange som rister på hodet av ANTM og at det i det hele tatt ble vist på TV. Det er lett i retrospekt. Samtidig må vi huske at noen tillot det. På samme måte som samfunnet nå tillater det kontinuerlige kroppspresset vi vet ikke er bra, spesielt for barn og unge.
Disclaimer : This story is auto aggregated by a computer programme and has not been created or edited by DOWNTHENEWS. Publisher: aftenposten.no
