I motsetning til hva flere tror, er det svært få barn av innvandrere som flytter fra Norge.
Før sommeren i fjor satte Rima Iraki ord på en uro mange kjenner på: at «eliteinnvandrere» forlater Norge på grunn av en opplevelse av at de stadig må bevise at de er gode nok, men aldri helt blir anerkjent som norske. Unge, høyt utdannede mennesker, født og oppvokst her, med foreldre fra andre land – på vei ut. Var dette starten på en stille, omvendt flukt?
Debatten var viktig, men kunnskapsgrunnlaget svakt. Vi manglet tall. I Aftenposten skrev jeg derfor at vi rett og slett ikke visste. Mitt budskap da var at vi burde være varsomme med å trekke konklusjoner – og at vi måtte komme tilbake til spørsmålet når vi visste mer.
Nå vet vi mer.
Få flytter ut
En ny rapport fra By- og regionsforskningsinstituttet (NIBR), utarbeidet på oppdrag fra Imdi, har sett nærmere på utvandring blant norskfødte med innvandrerforeldre i perioden 2000–2023.
Hovedbildet viser at det ikke er empirisk grunnlag for å si at det er en økende eller omfattende eliteflukt blant etterkommere:
- For det første er det få som flytter. Færre enn én prosent av norskfødte med innvandrerforeldre i alderen 18–35 år utvandrer i løpet av et gitt år. Denne andelen er noe høyere enn blant jevnaldrende i den øvrige befolkningen, men lavere enn blant dem som selv har innvandret som ungdom eller voksne. I alle grupper er likevel omfanget begrenset.
- For det andre har andelen som utvandrer, gått ned over tid. Dataene viser altså ingen økende trend.
- For det tredje reiser ikke flertallet til foreldrenes opprinnelsesland. Kun om lag én av fem oppgir dette som destinasjon. Unntaket er etterkommere med røtter i nordiske og vestlige land som faktisk er de som oftest flytter til foreldrenes opprinnelsesland.
- For det fjerde er mobilitet ofte midlertidig. Fem år etter utvandring er 43 prosent registrert bosatt i Norge igjen. Nesten halvparten kommer altså tilbake.
Høyere utdanning henger sammen med høyere sannsynlighet for utvandring
Høyere utdanning henger sammen med høyere sannsynlighet for utvandring – i tråd med et generelt mønster i befolkningen. Høyt utdannede har gjennomgående større geografisk mobilitet.
Samtidig viser analysene interessante forskjeller: Etterkommere med foreldre fra Norden, Vest-Europa, Nord-Amerika og Australia er også de som har høyere utvandringsrate sammenlignet med etterkommere med foreldre fra andre land.
Tilhørighet, ambisjoner og mobilitet
Selv om omfanget av de som utvandrer, er lite, viser kvalitative intervjuer med utflyttere at spørsmål om identitet og tilhørighet spiller en rolle – både i beslutningen om å reise og i vurderingen om å vende tilbake.
Flere bekrefter erfaringer med ikke å fullt ut bli anerkjent som norske, til tross for at de er født og oppvokst i landet. Dels handler det om subtile eksklusjonsmekanismer. Et typisk eksempel er spørsmål som «hvor kommer du egentlig fra», ment som nysgjerrighet, men som blir en stadig påminnelse om en annen bakgrunn. Og dels handler det om erfaringer med rasisme og diskriminering.
For enkelte, særlig med muslimsk bakgrunn, knyttes dette også til holdninger og fordommer relatert til religion.
I internasjonale storbyer beskriver noen en opplevelse av større sosial og kulturell frihet, blant annet ved å slippe å forklare eller forsvare sin bakgrunn. Overgangen fra en minoritetsposisjon i Norge til å inngå i et mer kosmopolitisk miljø, kan oppleves betydningsfull.
Ambisjoner og karrieremuligheter
Samtidig står ikke tilhørighetsspørsmålet alene. Det inngår i en samlet vurdering sammen med ambisjoner og karrieremuligheter. Flere anser det norske arbeidsmarkedet som relativt lite, særlig innen enkelte bransjer, der større byer internasjonalt gir flere muligheter. Eventyrlyst kommer gjerne på toppen.
Større byer internasjonalt gir flere muligheter
Ambisjoner og tilhørighet henger dermed sammen. For noen forsterker erfaringer med begrenset anerkjennelse ønsket om å søke profesjonelle muligheter utenfor Norge.
For andre er det primært karrieremessige vurderinger som ligger til grunn, men hvor spørsmål om identitet og sosial tilhørighet likevel inngår i den helhetlige beslutningen om å flytte – i hvert fall for en periode.
Norge er også hjemme
Over fire av ti vender tilbake til Norge innen fem år. Trolig flere på sikt. Tallene er noe usikre ettersom ikke alle registrerer utflytting og dermed ikke innflytting, men de indikerer at mobiliteten i mange tilfeller er midlertidig.
Dette underbygges også av de kvalitative intervjuene i studien, der mange uttrykker sterk emosjonell tilknytning til Norge. Trygghet, sosiale garantier, forutsigbarhet, gode oppvekstvilkår og familie trekkes frem som forhold som taler for retur.
Utvandring blant norskfødte med innvandrerforeldre må derfor først og fremst forstås som del av en bredere internasjonal mobilitet blant unge voksne.
Tallene gir ikke grunnlag for å snakke om utflytting blant etterkommere som et fenomen, hverken blant dem med høy utdanning eller generelt. De gir derimot grunnlag for en mer nyansert samtale om mobilitet, tilhørighet og hva som gjør at unge mennesker – uavhengig av bakgrunn – velger å bli, reise eller komme hjem igjen.
Disclaimer : This story is auto aggregated by a computer programme and has not been created or edited by DOWNTHENEWS. Publisher: aftenposten.no
