Kjære Oslo, jeg er med på mer av dette ❤️
Jeg satte meg ned på restauranten Istanbul på Grønland for første gang på tre måneder. I 2026 har jeg tatt pause fra restaurantmat, men denne kvelden ville jeg kose meg litt ekstra med tyrkisk iftar – hovedmåltidet norske muslimer bryter fasten med.
Jeg fant et av de få ledige bordene, og kelneren tok bestillingen min. Mens maten ble laget, kom en gråhåret mann bort til meg. «Hei, unge mann, har du mulighet til å gi dette bordet til de tre kvinnene som står ved inngangen og mangler bord? Vi to kan heller dele bordet mitt.»
Jeg snudde meg og så de tre godt voksne kvinnene som ventet ved inngangsdøren. Selvfølgelig sa jeg ja. Han bestilte en mixgrill med bulgur og brød, og jeg fikk den deilige koteletten med bulgur som jeg hadde bestilt tidligere. Og så satt vi der – to fremmede menn fra ulike generasjoner – og hadde en veldig fin samtale.
Han fortalte om familien sin, om de 40 årene han har bodd i Norge, og hvor takknemlig han er for at vi bor i et så trygt land. Underveis i samtalen spurte jeg om han kjente kvinnene vi ga bordet til. Det gjorde han ikke.
Det er akkurat dette jeg liker med Grønland. Folk tar ansvar for hverandre.
Flere uorganiserte menneskemøter
Som ung voksen mann omgås jeg ofte ambisiøse jevnaldrende, og det er lett å glemme å verdsette de små gledene i hverdagen. Altfor mye handler for mange om selvrealisering. Om å bruke tiden sin på de menneskene som kan hjelpe oss til neste mål i livet.
Når vi ellers skal slappe av, har vi Airpods i ørene og ser på Instagram-reels som aldri tar slutt – også når vi koser oss med et deilig måltid på favorittrestauranten vår.
I en tid hvor vi i Vesten er mer privilegerte, effektive og opplyste enn noen gang tidligere, ser vi også en økning i en rekke folkehelseproblemer: økende ensomhet, psykiske helseutfordringer og følelsen av tomhet, selv om mange av oss har mer enn materiell velstand.
Det vi kanskje trenger mer av nå, er flere uorganiserte menneskemøter på tvers av generasjoner. At vi ser oss rundt og tar initiativ til mer hverdagsinkludering og spontane samtaler. For å få til det trenger vi ikke nødvendigvis flere strategier, handlingsplaner eller organiserte rammer.
Mange ganger kan det gjøres så enkelt som å gi bort et bord og i stedet dele et annet med et ukjent menneske – og plutselig sitter vi igjen med nye perspektiver.
Kjære Oslo, jeg er med på mer av dette ❤️
En kortere versjon av teksten ble først publisert på innleggsforfatterens Facebook-side.
Ismail Ali Hussein er bystyrerepresentant for Oslo Venstre og medlem i kultur- og utdanningsutvalget, men skriver dette innlegget som privatperson.
Disclaimer : This story is auto aggregated by a computer programme and has not been created or edited by DOWNTHENEWS. Publisher: aftenposten.no
