Det er ikke Norges Bank som har vært hyperaktiv. Det er norsk politikk som har vært for komfortabel med å kjøpe seg ut av økonomiske belastninger.
Sjeføkonom Jan Ludvig Andreassen har rett i én viktig ting: Rente er et grovt våpen. Når sentralbanken hever renten, rammer det ikke bare «økonomien» i abstrakt forstand, men familier med store boliglån, bedrifter med dyr finansiering og leietagere som til slutt får kostnadsøkningene veltet over på seg. Det er heller ingen tvil om at deler av prisveksten kommer utenfra: energi, geopolitikk, råvarer og uro i verdensøkonomien.
Men det betyr ikke at hovedresonnementet holder.
Et politisk valg
At høy rente gjør noen utgifter større, betyr ikke automatisk at den holder den generelle prisveksten oppe. Det avgjørende er hva som skjer med et lappeteppe av faktorer, som etterspørsel, kredittvekst, investeringer og lønnsomhet i økonomien samlet.
Sentralbanken holder ikke renten høy fordi den overser at husleier og rentekostnader stiger. Den gjør det fordi alternativet kan være at pris- og lønnsveksten biter seg fast enda lenger.
Vi demper smellen med oljepenger, holder etterspørselen høy og spør deretter hvorfor renten må opp
Det er også for enkelt å fremstille Norges Bank som problemet når vi i realiteten har ført en politikk der staten skjermer bredt, mens sentralbanken forsøker å kjøle ned. Det er ikke bare et teknisk problem, det er et politisk valg.
Norge har de siste årene svart på nesten enhver økonomisk belastning med samme refleks: mer skjerming, mer subsidiering, mer oljepenger. Vi demper smellen med oljepenger, holder etterspørselen høy og spør deretter hvorfor renten må opp. Det er en merkelig form for økonomisk uskyld.
Staten tar belastningen
Det mest underkommuniserte i denne debatten er at nordmenn er blitt skjermet for tre store økonomiske belastninger på rad: gjennom koronatiltakene, gjennom strømstøtte og avgiftsgrep da strømprisene eksploderte, og nå gjennom nye subsidier når drivstoffprisene stiger.
Legg til oljeskattepakken og et statsbudsjett som over tid er blitt stadig mer oljedopet, og bildet blir tydelig: Staten har tatt en stadig større del av belastningen hver gang økonomien møter motbør.
Det er forståelig politisk, men ikke gratis økonomisk.
Staten har tatt en stadig større del av belastningen hver gang økonomien møter motbør
Ønsket om å redusere belastningen for husholdninger med stram økonomi er legitimt. Men dersom målet er omfordeling, bør den skje over skatteseddelen og gjennom målrettede tiltak, ikke gjennom brede avgiftskutt som også tilfaller dem som ikke trenger det.
Pengene som i dag går til bred skjerming, burde i større grad brukes på det som faktisk gjør Norge rikere og mer robust over tid: kunnskap, kompetanse og fremtidige arbeidsplasser.
Når staten skjermer bredt, holder den kjøpekraften, etterspørselen og aktivitetsnivået høyere enn de ellers ville vært. Da blir det også vanskeligere å få prisveksten ned.
Dette er ikke bare et teoretisk poeng: SSB har beregnet at 30 milliarder kroner ekstra i oljepengebruk til økt statlig konsum kan løfte pengemarkedsrenten med rundt 0,5 prosentpoeng etter noen år. Vi kan ikke insistere på full skjerming mot nesten alle kostnadssjokk og samtidig late som om inflasjonen oppstår et annet sted.
At renten kan treffe skjevt, er et reelt poeng. Men da må man også peke på annen politikk som faktisk virker. Og det alternativet vil kreve strammere budsjetter, mindre generell skjerming og større vilje til å la økonomiske sjokk faktisk merkes.
Eurosporet? Ingen enkel utvei.
Og så er det eurosporet. Det høres besnærende ut å «koble seg på euro» og slippe å være prisgitt en liten og sårbar krone. Men det er ingen enkel utvei. Det ville ikke fjerne de vanskelige prioriteringene. Det ville bare flytte dem.
Med mindre frihet i pengepolitikken måtte enda mer av ansvaret bæres av finanspolitikken, lønnsdannelsen og strukturelle reformer. Det er ikke en snarvei ut av problemet. Det er et annet regime med andre ulemper.
Derfor er ikke den riktige innvendingen mot Norges Bank at den bruker renten som et virkemiddel. Den riktige innvendingen er at vi har gjort renten til det første, siste og eneste svaret på et problem som er langt bredere enn pengepolitikken alene.
Det er ikke Norges Bank som har vært hyperaktiv. Det er norsk politikk som har vært for komfortabel med å kjøpe seg ut av økonomiske belastninger, og deretter late som om inflasjonen kom rekende på ei fjøl.
Disclaimer : This story is auto aggregated by a computer programme and has not been created or edited by DOWNTHENEWS. Publisher: aftenposten.no
