Man skal elske sin nabo. Men det får da være grenser, mente velgerne.
Storkommunen Toten. Den største av alle i Innlandet, med 60.000 innbyggere og Gjøvik som hovedstad. Det var den drømmen som mange ved Mjøsa gikk og bar på, men den brast. Tre tydelige flertall takket nei til kommunesammenslåing i folkeavstemningene som ble avsluttet onsdag. 64 prosent sa nei på Gjøvik. 62 prosent sa nei på Østre Toten. 58 prosent sa nei på Vestre Toten.
Resultatet er av nasjonal betydning. Det viser hvor vanskelig det er å nå frem med kommunesammenslåinger gjennom frivillige prosesser. Når øst er øst og vest fortsatt vest på Toten, er det heller ingen grunn til å tro på noen snarlig fusjon mellom Vestre Slidre og Øystre Slidre i Valdres. Ei heller mellom Sør-Fron og Nord-Fron, Nordre Land og Søndre Land eller Sør-Odal og Nord-Odal.
Demokrati som virker
På Gjøvik og Toten ble det gjort et grundig og skikkelig arbeid før velgerne sa sitt. Fordeler og ulemper ble utredet med forskerhjelp. De tre kommunene stilte med forhandlingsdelegasjoner som kom frem til en intensjonsavtale som det gikk an å si ja eller nei til.
Valgdeltagelsen var høy, nesten 70 prosent. Debattene gikk for seg i friske, men stort sett verdige former. Vitsen med det hele, forklarte ordførerne, var å sikre kvaliteten på de offentlige tjenestene. Selv Senterpartiet engasjerte seg for storkommunen. Men så endte det hele med et klart og tydelig nei-resultat som kommunestyrene helt opplagt må ta til følge, selv om avstemningene bare var rådgivende.
Demokratiet virket fint, med andre ord. Hverdagene vest av Mjøsa går videre som før. Storkommunen Toten? Glem den. Og her er kanskje den viktigste meldingen fra Toten til resten av Kommune-Norge: Vil du ha noe ugjort, er det lurt å få lagt prosjektet ut til folkeavstemning. Det er et av de mest konserverende grep man kan ta i politikk.
På Gjøvik og Toten er det ikke sånn at alle gode ting er tre kommuner. Men man vet hva man har, men ikke helt hva man får. Mange tenkte i de banene der. Og så kom dette såre og vanskelige med kommunenavnet, naturligvis. Gjøvikensere er ikke helt totninger. «Vi har ikke noe som helst med Toten å gjøre», skrev en Gjøvik-mann på Facebook.
Men fullt så kaldt og avvisende tenker jo slett ikke alle der i byen. Tonen er snarere at samarbeidet skal fortsette på alle tenkelige områder, men det skal være interkommunalt, ikke kommunalt. Rådhusene både på Gjøvik, Raufoss og Lena skal bestå.
Kommer tvangen en dag?
Hvor går veien videre etter dette? Det enkleste praktiske svaret er langs riksvei 4, det er særlig den som knytter sammen Gjøvik-regionen med resten av Østlandet. Men politisk kommer det fortsatt til å føres en god del debatter om oppdelingen av Norge.
For et tiår siden strevde Erna Solbergs borgerlige regjering med å gjennomføre en kraftfull kommunereform. Ordførere og rådmenn ble tatt inn til alvorlige samtaler hos statsforvalterne. Det ble viftet med økonomiske gulrøtter til dem som våget å tenke stort. Småkommuner kunne bli del av noe større. Fagmiljøer kunne bli mer robuste. Penger kunne spares.
Vestfoldingene lot seg overbevise. Der ble tallet på kommuner brakt ned fra 14 til 6. Noen markante sammenslåinger kom også i indre Østfold og andre steder, men i sum var resultatet av kommunereformen beskjedent. Tallet på kommuner gikk ned fra 428 til 356. I Innlandet sa samtlige 46 kommuner nei til å klusse med noe. Vyene om rasjonalisering, effektivisering og stordriftsfordeler gikk ikke hjem.
Men forsvinner, gjør de nok aldri, disse vyene. For de har nokså mye for seg. Skulle noen ha startet med helt blanke ark og tegnet nytt kart i dag, ville neppe noen ha foreslått å dele landet i 356 kommuner.
Blir det tatt tvangsgrep en dag? Setter rikspolitikerne seg ned på sine kontorer i Oslo og fjerner kommunegrenser?
Det skjer ikke til neste år. Men den som forgubbes, får kanskje se.
Disclaimer : This story is auto aggregated by a computer programme and has not been created or edited by DOWNTHENEWS. Publisher: aftenposten.no
