Partiet som så gjerne ville være rampete

Men det ble i stedet Høyres marerittuke.

Publisert:

I dag 07:38

Oppdatert i dag 09:21

Hvis man er interessert i politikk, er det umulig å ikke ha en viss beundring for det kyniske maktgrepet. Francis Underwood i den amerikanske utgaven av House of Cards er ikke en fascinerende skikkelse fordi han sitter på et kontor og fører en fornuftig politikk som er sterkt anbefalt av embetsverket.

Det som gjør Einar Førde i NRK-serien Makta til en så strålende karakter, er kombinasjonen av sarkasme og renkespill, som når kvinneforføreren lokker med seg Aps kvinnenettverk for å styrke sin egen posisjon.

Det finnes nok av eksempler fra virkeligheten også. I 1986 stemte Gro Harlem Brundtlands Ap mot en økning i drivstoffavgiftene som statsminister Kåre Willoch mente var høyst nødvendig for å stramme inn den økonomiske politikken. Da Frps Carl I. Hagen naturligvis heller ikke var for, gikk Willoch-regjeringen av. Kort tid etter ble Brundtland statsminister – og gjennomførte økningen.

Willoch var irritert over dette resten av livet, men i realiteten hadde Brundtland bare spilt spillet bedre.

Hun visste at Willochs flertall var syltynt med Frp på vippen. Hvis regjeringen gikk, kunne Ap komme tilbake. Det gjorde de, og foruten et kortvarig mellomspill med Jan P. Syses borgerlige regjering, klarte ikke sentrum-høyre å samle seg om et flertall igjen før i 2001.

Well played, madame, well played.

Slik kunne de siste ukene også vært, etter at Høyre noe overraskende gikk i kompaniskap med bl.a. Senterpartiet og Fremskrittspartiet for å ydmyke regjeringen og få ned drivstoffavgiftene. Det var et grep som ville fått den politiske tenkeren Machiavelli til å nikke anerkjennende.

Var det ansvarlig? Nei. Var det populistisk? Ja.

Og man kan selvfølgelig sitte med de tykke brillene sine, og bunker av gamle NOU-er på fanget, og klage over at dette ikke er en god måte å styre et land på. Det er helt riktig – og jeg har gjort det selv. Men politikk er også kamp om makt, og en opposisjon som ikke forsøker å samle flertall mot en svak mindretallsregjering, gjør ikke jobben sin.

Ingen driver politikk for å være snill mot sine konkurrenter.

Men hele den rampete affæren har ikke endt som en politisk og taktisk triumf for Høyre. Det har ikke endt med at partiet reiser seg fra et av tidenes dårligste valgresultater og pusser støv av folkeligheten. Det har endt med kaos og forvirring. Ingen er fornøyd med Høyre.

Grasrota og vanlige folk, som syntes avgiftene var mer enn høye nok allerede før Iran-krigen sendte prisene til himmels, ble enten forvirret, sinte eller begge deler da Høyre ville utsette innføringen. Nordlands trompet, Høyres Bø-ordfører Sture Pedersen, beskrev i VG «et sinne jeg knapt har opplevd» etter at partiet begynte å vingle.

Velgere og kommentatorer som setter ansvarlighet høyt, er like sjokkerte, men med motsatt fortegn. At Høyre, av alle, kunne kaste seg på bensinpopulismen … «Men, Gud seg forbarme – slikt gjør man da ikke!», som det heter i Ibsens Hedda Gabler.

Resultatet er at Høyre ikke virker som et parti på jakt etter makt, men som et parti på jakt etter en identitet.

Hvorfor det endte slik, er ennå ikke helt klart. Høyres forslag om å få ned pumpeprisen ved å senke veibruksavgiften, ble vedtatt og gjennomført uten problemer.

Det som skaper problemer, er fem andre forslag, opprinnelig fremmet av Senterpartiet. Finansminister Jens Stoltenberg mener disse kan utgjøre ulovlig statsstøtte etter EØS-reglene.

Det kan ikke ha vært ukjent for Høyre. Det ble et tema i stortingsdebatten, og partiet har uansett folk med en viss anelse om hva som kan bli vanskelig i EØS-sammenheng.

Ble partiledelsen overkjørt av ivrige distriktsrepresentanter? Ble muligheten til å stemme ned regjeringen mer fristende enn EØS? Var det bare slurv? Vi vet ikke.

Men konsekvensen er den marerittaktige uken Høyre har vært gjennom.

Min gjetning er at partiet fremover vil bli mer bekymret for å virke populistiske, men jeg ville vært mer bekymret for å fremstå som amatørmessige.

For helt siden embetsmannsstaten falt på slutten av 1800-tallet (til daværende Høires store sorg) har nøkkelen til ethvert partis suksess vært å få støtte i brede lag av folket.

Å være litt rampete og populistisk er en nødvendig del av politikken.

Bare spør Gro Harlem Brundtland. Eller Jens Stoltenberg, da han gravde frem penger til Norgespris, som er en samfunnsøkonomisk Frankenstein.

Men det gjelder å tenke seg godt om – og huske hva Kåre Willoch sa: alt med måte.

Og hvis du først blir tatt for rampestreken, må du vite at alle ser det hvis du slår blikket ned.

Undertegnede har vært politiker (H), og statsråd fra 2013–21, men gikk ut av partiet da jeg startet i E24.

Disclaimer : This story is auto aggregated by a computer programme and has not been created or edited by DOWNTHENEWS. Publisher: aftenposten.no