Ifølge den israelske ambassaden vanæret vi minnet over holocausts ofre. Jeg avviser den anklagen.
Torsdag 30. april holdt jeg det som viste seg å bli et kontroversielt foredrag på Scene Domus Bibliotheca i regi av HL-senteret (Senter for studier av holocaust og livssynsminoriteter i Oslo). Målet var å analysere holocaust og Nakba som «kulturelle traumer» og drøfte hvordan disse to traumene ender opp som konkurrerende offerfortellinger i Israel/Palestina-konflikten.
Å nevne holocaust og Nakba i samme setning er utfordrende. Den israelske ambassaden uttalte for eksempel at HL-senteret burde avlyse, fordi det å trekke paralleller mellom holocaust og Nakba (arabisk for katastrofe) er å begå en «grotesk forvrengning av Holocaustminnet».
Ingen slik parallell ble trukket i mitt foredrag.
Ulikt
Holocaust er et folkemord som utryddet rundt 6 millioner jøder mellom 1933 og 1945, mens Nakba er et tilfelle av etnisk rensing av rundt 750.000 palestinere mellom 1947 og 1949. Forbrytelsene ble begått under svært ulike omstendigheter – holocaust under andre verdenskrig og Nakba under den første arabisk-israelske krigen, da Israel ble grunnlagt.
De skiller seg også i hvem som er ansvarlig for forbrytelsene. Nazi-Tyskland orkestrerte holocaust. Når det gjelder Nakba, er Israel ansvarlig for tvangsforflyttingen av rundt 85 prosent av alle palestinere som bodde på det territoriet som ble Israel.
Forskjellen er også tydelig i etterspillet. Holocaust er anerkjent som en historisk realitet, erkjent, minnet, og erstatninger utbetales fortsatt til ofrene. Israel og mange andre land nekter fortsatt å anerkjenne Nakba, til tross for all den dokumentasjonen historikere – mange av dem israelske – og ofre har fremlagt.
Dette leder oss til den siste forskjellen mellom de to: Holocaust er avsluttet, ikke bare i den forstand at det har vært forsøk på forsoning, men også fordi de objektive betingelsene som førte til det – fascistiske stater, en verdenskrig, et naziregime som planla ødeleggelsen av et helt folk – ikke lenger er til stede. Vi må alle kjempe for at disse betingelsene aldri vender tilbake, og det inkluderer å kjempe mot den antisemittiske pesten som rir verden for tiden.
Pågående
Nakba, derimot, pågår fortsatt. Den israelske staten, hvis opprettelse førte til Nakba, nekter fortsatt retur eller rettferdighet for palestinske flyktninger. I dag støtter og væpner den samme staten ekstreme bosettere som angriper og tvangsforflytter palestinere på Vestbredden. Den er anklaget for folkemord etter mer enn to år med krig mot Gazastripen. Mer enn 72.000 mennesker er drept, og tallet stiger stadig. Over 110.000 er såret, over 1,9 millioner mennesker er fordrevet, og hjem, gårder, moskeer, universiteter, kirkegårder, restauranter og bakerier er ødelagt.
Nakba foregår ennå, og kalles derfor «Al-Nakba al-Mustamirra» (den pågående Nakba).
Så hva betyr det å snakke om holocaust og Nakba? Hva er denne «og»-ens natur? I 2018 tok en gruppe arabiske og jødiske akademikere, som jeg var en del av, tak i dette spørsmålet i en bok kalt «The holocaust and the Nakba: A New Grammar of Trauma and History». Vi avviste ideen om en parallell mellom de to og satte oss fore å undersøke hvordan de kan kobles sammen – historisk, kulturelt og politisk.
Kulturelle dimensjoner
I mitt foredrag for HL-senteret fokuserte jeg på hvordan begge fungerer som «kulturelle traumer». For overlevende og etterkommere etter masseovergrep er traumer en kroppslig og psykologisk realitet. Forskere har til og med hevdet at det har epigenetiske effekterepigenetiske effekterhttps://sml.snl.no/epigenetikk som påvirker ens DNA. Men traumer har også en kulturell dimensjon. De definerer en større kollektiv identitet og sirkulerer gjennom kulturelle kanaler: skoler, sanger, lærebøker, minnesteder og poesi. I denne forstand er holocaust og Nakba begge kulturelle traumer som definerer israelske og palestinske identiteter, og former hvert folks forhold til seg selv, til sine fiender og til enhver ny trussel mot sin eksistens.
Siden opprettelsen har Israel mobilisert minnet om holocaust for sitt statsbyggingsprosjekt. Israelere læres fra svært ung alder at sionismen er det eneste og riktige svaret på holocaust, og at den har gjenreist det jødiske folk i møte med folkemordet. Med hver krig har Israel reaktivert dette traumet, enten det var i 1967, 1973 eller 1982, da landet angrep Libanon for å bli kvitt PLO – som Israel sammenlignet med nazistene.
Under Oslo-prosessen Oslo-prosessen https://snl.no/Oslo-avtalenvekket den israelske høyresiden holocausts spøkelse og avbildet statsminister Yitzhak Rabin utkledd som en SS-soldat. Ved å undertegne avtalene med Den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO) hadde Rabin fremskyndet et «andre holocaust».
Ironisk nok er Martyrskogen (Ya’ar HaKdoshim) i utkanten av Jerusalem, til minne over holocaustofrene, med vilje plantet over palestinske landsbyer som ble etnisk renset i 1948: Dayr ‘Amr, Khirbat al-‘Umur, Kasla, Bayt Umm al-Mays og ‘Aqqur.
Nakba forstyrret og forrykket palestinernes forhold til sitt land – fysisk, kulturelt og politisk. Det er et dypt sår i den kollektive psyken, reaktivert med hvert angrep på palestinsk eksistens: Naksa i 1967, massakrene i Sabra og Shatila i 1982, og nå den totale ødeleggelsen av Gaza og den brutale jakten på palestinere på Vestbredden.
Det har også skapt et paradoksalt øyeblikk av krise og erkjennelse: Hvordan kan minnet om ett folkemord brukes til å tie ihjel, sensurere eller rettferdiggjøre et annet?
Som kulturelle traumer knyttet til den israelsk-palestinske konflikten inntar holocaust og Nakba konkurrerende offerroller. Selv om konflikten er asymmetrisk i materielle termer (Israel er mye mektigere enn palestinerne), lindrer ikke denne asymmetrien de kulturelle traumene som former hver sides oppfatning av nåværende og fremtidige trusler.
Et paradoks
Etter 7. oktober 2023 tok denne konkurransen om offerrollen en ny og skarpere vending. Israel opplevde «den dødeligste dagen for jøder siden holocaust», mens palestinerne opplever Gazakrigen som en ny og langt verre Nakba.
At en stat som hevder å være holocaustminnets høyeste beskytter, selv kan anklages for folkemord, har brakt Nakba i direkte konfrontasjon med holocaustminnet. Det har også skapt et paradoksalt øyeblikk av krise og erkjennelse: Hvordan kan minnet om ett folkemord brukes til å tie ihjel, sensurere eller rettferdiggjøre et annet?
Jeg evner ikke alene å løse dette paradokset, særlig siden mange ikke engang anerkjenner det som et paradoks. Ifølge den israelske ambassaden vanæret vi minnet over holocausts ofre. Jeg avviser den anklagen.
Foredraget var et forsøk på å gjøre akkurat det forskning på folkemord og massevold skal: å ta innover oss historiens mørkeste sider. Jeg regner med at det var mange i salen som var uenige med meg. Men vi skapte et rom for en høyst nødvendig samtale.
Disclaimer : This story is auto aggregated by a computer programme and has not been created or edited by DOWNTHENEWS. Publisher: aftenposten.no
