Vi advarer om et narrativ om at «alle» har ADHD nå for tiden, forsterket av politikere og meningsbærere. Det risikerer å overskygge det virkelige problemet.
I Aftenposten 2. mai skriver kommentator Synnøve Vereide Trampe om ADHD. Hun viser til at helseminister Jan Christian Vestre (Ap) har besluttet «innstramming», og hun kommer med flere tendensiøse utsagn som ikke kan stå uimotsagt.
Som mange andre mener Trampe at diagnosen er blitt ettertraktet, og at ADHD-diagnosen over tid er blitt myket opp. Vi må holde fast ved at dette er en nevroutviklingsforstyrrelse som rammer cirka 5 prosent av befolkningen, og den har høy arvelighet.
Ren skremselspropaganda
Trampe viser til en privat klinikks markedsføring av ADHD-utredning julen 2025 og skriver: «En pille mot julestria? Det kan de fleste av oss trenge.» Men ubehandlet ADHD gir økt forekomst av rusmisbruk, psykiatrisk problematikk, kriminalitet, lav utdanning, frafall fra arbeidslivet, brutte relasjoner og økt dødelighet. Livskvaliteten påvirkes betydelig.
Medisiner og andre tiltak mot ADHD kan langt på vei snu dette negative bildet. Nyere forskning viser at det går bedre jo raskere man stiller diagnose og starter behandling.
Hun skriver videre: «ADHD-medisiner er ikke til å spøke med. De inneholder sentralstimulerende stoffer som minner om amfetamin. De kan påvirke både søvn og appetitt, og man risikerer å bli avhengig.» Dette er ren skremselspropaganda. Medisiner har bivirkninger og skal ikke brukes ukritisk. Legen gjør alltid en vurdering av fordeler versus ulemper i samvalg med pasienten, basert på fakta.
En studie i The Lancet viser ingen forskjell av betydning for vekst, høyde eller blodtrykk hos barn som fikk medikamentell behandling, sammenlignet med dem som ikke fikk det. Man må også huske at helseskadene – inkludert økt rusmisbruk – ved ikke å bruke medisin ved ADHD er betydelige.
Fornektelse av kunnskap?
Hva er det egentlig denne ADHD-debatten handler om? Er det en bevegelse på linje med vaksinemotstandere? Er det fornektelse av kunnskap? Er det menneskets iboende behov for å moralisere og være skeptisk til ny kunnskap?
Unner man ikke mennesker med ADHD å få hjelp til å heve livskvaliteten, til å forebygge rusbruk, selvmordstanker, psykiske vansker og hjerte- og karsykdom? Er problemet at det finnes private helsetjenester (som det gjør på de fleste felt)?
Trampe hevder at «tendenser til overdiagnostisering er også blitt avdekket hos offentlige helseforetak». Ifølge «Psykisk helsevern for vaksne – Helseatlas» er det ingen sykdom med større geografisk variasjon enn ADHD.
I mars publiserte British Journal of Psychiatry en leder som konkluderer med at det pr. i dag ikke finnes bevis for systematisk overdiagnostisering i Storbritannia. Tvert imot peker flere data mot underdiagnostisering.
Vi advarer om et narrativ om at «alle» har ADHD nå for tiden, forsterket av politikere og meningsbærere. Det risikerer å overskygge det virkelige problemet: at mennesker med ADHD venter altfor lenge på utredning, støtte og behandling, med store personlige og samfunnsmessige kostnader.
Disclaimer : This story is auto aggregated by a computer programme and has not been created or edited by DOWNTHENEWS. Publisher: aftenposten.no
