Hvordan er det å gå fra å være heks til å bli helt?

Hvordan havnet jeg i alt dette bråket, som gjør at jeg står her med Fritt Ords Pris? Og hvorfor var det ingen som forsvarte meg og hjalp meg?

Dette er Hilde Henriksen Waages tale da hun mottok Fritt Ords Pris torsdag 7. mai:

Hvordan er det å være forsker og forske på brennbare temaer? Hvordan er det å gå fra å være heks til å bli helt? Jeg kan forsikre dere alle om at det er veldig lett å være helt og ganske vanskelig å være heks. Nå for tiden kan jeg ikke gå på gaten uten å få massevis av hyggelige kommentarer, og jeg er bare så glad og takknemlig for å ha fått denne prisen av Fritt Ord. Men det er et stort tankekors at det var seksualforbryteren Jeffrey Epstein som førte til den store rehabiliteringen av meg i offentligheten.

Hva var det jeg hadde gjort, som førte til at jeg i mer enn 20 år var ansett for å være en slags folkefiende? Hvorfor var det ingen som sto sammen med meg i offentligheten og forsvarte meg og hjalp meg? Hvor var resten av Norge?

Noen var der

For all del – det var en del av det norske samfunnet som sto der, klippefast: akademia. I årene med storm var jeg stedfortredende direktør og forsker ved Institutt for fredsforskning, PRIO. Utenriksdepartementet var på den tiden PRIOs største oppdragsgiver, og jeg frontet de fleste av PRIOs prosjekter overfor UD. Samtidig var jeg i full krig med det samme UD. Det var en uholdbar situasjon for et institutt som lever av oppdragsforskning og må finansiere all sin forskning med eksterne midler. Men PRIO valgte side: forskningens og sannhetens side og vek ikke en tomme fra min. Det kunne ha kostet PRIO veldig dyrt.

Heldigvis for PRIOs økonomi fikk jeg jobb som professor i historie ved Institutt for historie, arkeologi og konservering ved Universitetet i Oslo. Og der sto de like klippefast ved min side. Det er nemlig slik at i akademia, nasjonalt og internasjonalt, så blir du ikke professor hvis du driver med tull. Alt du skriver, gås etter i sømmene: argumenter, kilder, dokumentasjon, referanser, det prøves og etterprøves. Og jeg kan love alle at hvis du ikke gjør et ordentlig, vitenskapelig arbeid, blir du tatt, veldig hardt, av dine egne. Så all min forskning er gått nøye igjennom, mange ganger, og forskningen min sto, og står, fjellstøtt.

Jeg vet ikke hvor godt bevandret dere er i Bibelen? Jeg er født og oppvokst i Frelsesarmeen, i et kristent og svært Israel-vennlig hjem. Så jeg kan min bibel. I Det nye testamentet forteller Jesus en lignelse om hvordan det gikk med mannen som bygde sitt hus på sand, og hvordan det gikk med mannen som bygde sitt hus på steingrunn. Da stormen kom, var det kun huset til mannen som hadde bygd sitt hus på steingrunn, som sto. Huset til mannen som hadde bygd sitt hus på sand, blåste ned da stormen kom. Så hvis jeg skal gi råd til alle forskere: Sørg for å bygge din forskning på stein, så blåser det ikke ned.

«Gå din egen vei»

Min far var en veldig original mann: Han var Israel-venn, kristen-sosialist, underviste på Danvik folkehøgskole i Drammen i filosofihistorie, engelsk – og husstell. Han var blant de første menn i Norge som gikk på Statens lærerskole i husstell på Stabekk i 1963, for å være en mannlig rollemodell og fremme likestilling i Norge. Og han pleide å dunke med fingrene i bordet og si: «Vær ikke et ekko av andre. Vær ikke en kameleon». Og så siterte pappa alltid en variant av Karl Marx: «La hundene bjeffe, gå du din egen vei.»

Hvordan havnet jeg opp i alt dette bråket, som gjør at jeg står her med Fritt Ords Pris i dag, og hva var det det handlet om?

Det er to sider av min forskning som alltid har ført til masse bråk: Det er mine analyser av Israels politikk, og det er mine analyser av Norges rolle i fredsprosessen i Midtøsten. Da setter alt som kan krabbe og gå av makt i Norge, herrer i mørk dress, mine konklusjoner i vrangstrupen – eller de får vel snarere meg i vrangstrupen. Jeg har utfordret vedtatte sannheter, og det er blitt tatt veldig dårlig imot. Og det verste er at jeg aldri har hatt til hensikt å utfordre noe som helst. Jeg har bare hatt ett mål: være en så god historiker som mulig og formidle mine forskningsfunn. Det gikk dårlig – fra første stund.

Innkalt til krisemøte

I 1987 tok jeg hovedfag (master) i historie. Jeg var 28 år gammel og hadde fått såkalt privilegert adgang til graderte dokumenter i UD for å skrive om Norges forhold til opprettelsen av staten Israel i 1948. I det graderte materialet fant jeg at fire embetsmenn i perioden 1945–1949 hadde gått bak ryggen på regjeringen. Det skulle stemmes i FN om Israel fikk lov å bli medlem. Norges regjering hadde bestemt seg for å si ja til dette, men embetsverket i UD sendte instrukser med stikk motsatt beskjed: Norge skulle ikke støtte et israelsk FN-medlemskap. Dette var å betrakte som «utro tjenere» i embetsverket. I siste liten ble saken oppdaget, og det ble gitt kontrabeskjed. Dette ble selvfølgelig ikke offentliggjort i 1948. Så da min oppgave i 1987 inneholdt disse opplysningene, og flere, brøt det ut panikk i Utenriksdepartementet.

I midten av desember 1987 fikk jeg en telefon fra sjefen for UDs nedgraderingsutvalg. Han var rasende og innkalte meg til krisemøte, på bitte lille julaften: «Hovedoppgaven din kan ikke offentliggjøres. Du er helt på jordet», sa han til meg. «Jeg tar med meg min veileder, professor Helge Pharo», var det eneste jeg klarte si.

Jeg ante ikke hva jeg hadde i vente. I det jeg skulle gå inn på møterommet, kom en mann bort til meg og hvisket: «Dette blir kanskje ille for deg, prøv å beherske deg, så skal jeg prøve å ordne saken i minnelighet etterpå.» Den unge mannen var Knut Vollebæk, senere utenriksminister i Norge.

På møtet stilte hele topplaget i UD – i mørke dresser og sjeftitlene godt synlige. Med seg på laget hadde de også UDs jurist. «Vi forlanger at du endrer setninger og vurderinger på 40 forskjellige steder i din oppgave. Hvis ikke, saksøker vi deg for injurier og ærekrenkelser», var beskjeden. Jeg klarte å svare at hvis UD fant noen feil, skulle jeg endre det, men ellers ville jeg ikke endre et komma. Å skrive om mine konklusjoner slik at UD skulle komme bedre ut, gikk jeg ikke med på. Jeg nektet fra første stund å skrive politisk korrekte rapporter for Utenriksdepartementet.

Trusselen om rettssak ble dysset ned av juristen på møtet. Han var sikker på at UD ville tape en slik sak. Knut Vollebæk klappet meg på skulderen og sa at dette «skal vi nok løse». Han jobbet som utenriksminister Thorvald Stoltenbergs nærmeste rådgiver. Stoltenberg var, som Vollebæk, hel ved og ante ingenting om hva embetsverket drev med. Og da han fikk vite det, skal han ha sagt: «Hva er det dere driver med? Se å få denne oppgaven om Norges politikk overfor Israel for 40 år siden ut av verden». Etter ni måneder ble hovedoppgaven min frigitt – uten at jeg hadde gjort en eneste endring.

Verre enn «Sataniske vers»

To år senere ble oppgaven bok. Da rykket daværende leder for UDs nedgraderingsutvalg ut i NRKs Ukeslutt og sa: «Denne oppgaven er verre enn Salman Rushdies «Sataniske vers»». Og dermed var scenen satt for min forskningskarriere.

Jeg tror det er spesielt å jobbe med Midtøsten, men ikke med alle konflikter i Midtøsten, bare Konflikten – den mellom Israel og palestinerne. For det er når jeg uttalte meg om akkurat den konflikten, det ble bråk – mye bråk. Dette handlet nemlig i bunn og grunn om Norges og nordmennenes forhold til staten Israel, som har vært et av de mest spesielle fenomener vi har hatt i norsk utenrikspolitikk. I hele etterkrigstiden har Norge har vært en av Israels aller beste venner, «Norge – Israels beste venn», som er tittelen på min doktoravhandling.

Konflikten mellom Israel og palestinerne har dominert nyhetsbildet. Og dette er altså mitt forskningsfelt. Hver dag, i årevis, hvis Midtøsten og Israel var på topp som nyhetssak, fikk jeg beskjed fra Israels venner – og tidligere var dette store deler av det norske samfunnet – om hvor lite jeg kunne, hvor lite jeg skjønte, hvor mye de kristne ba for meg slik at jeg skulle vende bort fra villfarelsens vei, hvor ille det kom til å gå med meg i Helvete, hvor mye jeg skulle brenne pluss ispedd en hel haug av andre drapstrusler og forsøk på å bli slått ned på gaten.

Det var ille. Israels ihuga støttespillere var verst: Med Israel for fred, norske jøder, mange kristne samfunn og den kristne dagspressen. Men også kommentatorer i den ordinære dagspressen kastet seg på fordømmelsen av meg. De mente jeg hatet jøder og Israel. Jeg ble kalt antisemitt, «jævla jødehater» eller «jævla nazi».

Men jeg hater ingen jøder, jeg er ingen antisemitt, jeg er ingen rasist. Det provoserer meg voldsomt å bli kalt det. Jeg forbeholder meg retten til å diskutere situasjonen i Midtøsten og analysere staten Israels politikk. Det de færreste tenker på, er at det jeg presenterer, stort sett er basert på amerikansk og israelsk kildemateriale. Det er i arkivene i Israel jeg vanker. Arabiske, palestinske og iranske arkiver får vi forskere ikke se. Det er en stor faglig utfordring. Men den klamme og ekle merkelappen antisemitt brukes for å hindre meg i å delta i offentlig debatt. For det er det dette handler om – å bruke denne merkelappen, denne hersketeknikken, for å skremme meg vekk fra den offentlige debatten og true meg til taushet.

Etter Gazakrigen i 2023 er det imidlertid blitt veldig lett å være meg. Israels egen politikk har vist at de historiske analysene jeg har gitt, er blitt spilt ut i full offentlighet – av Israel selv. Og jeg sier bare det samme som jeg har sagt i over 30 år.

Det vanskeligste å takle

Den andre typen reaksjoner som jeg møter, er fra de aller mektige personene i det norske samfunnet. De er vanskeligst å takle, og det provoserer meg mest.

Plutselig hadde jeg tråkket hele rekken av Norges mektigste menn (for de er og var stort sett menn) på tærne på en gang, regjeringen så vel som Det kongelige norske Utenriksdepartement og Arbeiderpartiet. For én ting var sikkert: Uansett hva jeg måtte finne på å si om konflikten mellom Israel og palestinerne og den norske fredsrollen i Midtøsten, var jeg sikret bank. Mye bank.

I 2001–2004 offentliggjorde jeg mine forskningsresultater om Norges rolle i fredsprosessen i Midtøsten. Disse resultatene stred mot den vanlige oppfatningen om den norske rollen. Jeg satte spørsmålstegn ved eventyrfortellingen om Norges rolle i Oslo-prosessen og Terje Rød-Larsen i rollen som Espen Askeladd. Denne fortellingen trodde faktisk de aller, aller fleste i Norge på. Som historiker stilte jeg andre spørsmål, og jeg satte fredsprosessen og Norges rolle inn i en større historisk sammenheng.

Det gikk veldig dårlig, og mange av Norges topp-politikerne ble – og er kanskje fortsatt – veldig sinte på meg. Våren 2004 fikk jeg et nytt kallenavn: Ikon-knuseren. Jeg hadde ødelagt hele det norske fredsimaget. VG hevdet på lederplass – og til mitt forsvar – at det jeg hadde gjort, var som å «tukle med en utenrikspolitisk nasjonalhelligdom». Det jeg hadde gjort, var verre enn å ødelegge Henrik Wergeland, Fridtjof Nansen og 17. mai på en gang.

Hva var det jeg hadde gjort? Jeg hadde i to rapporter, skrevet på oppdrag for Utenriksdepartementet, konkludert med at Norge hadde en politisk fortid i Midtøsten som Israels beste venn. Norge hadde altså ikke et likeverdig forhold til israelerne og palestinerne. Fordi Norge hadde et så nært forhold til Israel, valgte PLO-leder Yasir Arafat i 1979 Norge som megler. Norske Arbeiderparti-politikere, diplomater og særlig senere utenriksminister Thorvald Stoltenberg hadde i årevis arbeidet aktivt for å prøve å få til en fred. Bare ros og knapt nok noen sensasjon i den første rapporten med navnet «Norwegians? Who Needs Norwegians?».

Men det jeg egentlig hadde gjort – og som jeg kanskje hadde skjønt hvis jeg hadde hatt dr. grad i psykologi i stedet for i historie – var at jeg hadde revet de store heltene Terje Rød-Larsen, Mona Juul og Johan Jørgen Holst ned fra den pidestallen de befant seg på. Reaksjonene ble voldsomme.

På Israels premisser

Verst var det da jeg tre år senere i rapporten «Peacemaking is a risky business» – og det burde jo alle skjønne at det er – konkluderte med at de norske fredsmeglerne hadde forhandlet fred på Israel premisser, ikke fordi de ønsket eller ville det, men fordi Israel ganske enkelt var den sterke parten, PLO var den svake, og dermed var det Israel som bestemte spillets regler.

Utenriksdepartementet, regjeringen og Arbeiderpartiet mislikte på det sterkeste at jeg hadde funnet ut at Norge – i den siste fasen av forhandlingene – hadde vært villig løpegutt for Israel.

Israelerne gjorde det helt klart for de norske forhandlerne: Enten gjør dere det vi vil, eller det blir ingen rolle for Norge. På dette tidspunktet hadde de norske forhandlerne drukket for mye Møllers tran: De ville så gjerne være med og spille en rolle – for Norge. For seg selv. Og da var de villige til å svelge altfor mange kameler. Norge hadde også bevisst lurt og gått bak ryggen på vår nære allierte USA, fordi Israel ville det. Ekteparet Rød-Larsen og Juul hevdet at jeg hadde «dårlig kildegrunnlag og manglende kildekritikk» og avviste kategorisk at de på noe vis hadde løpt Israels ærend.

Mer bråk

Men det skulle bli mer bråk. Jeg fant også ut at alle dokumentene i UDs eget arkiv var forsvunnet, fordi de – viste det seg for et par måneder siden – var i Terje Rød-Larsens og Mona Juuls private besittelse. Rød-Larsen definerte – i den granskningen som fulgte – dokumentene som sine private dokumenter, inkludert alt som måtte være av hemmelig og fortrolig korrespondanse mellom norske, amerikanske og israelske utenriksministre.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre godtok Rød-Larsens versjon og stanset hele granskingen. «UD mangler ingen dokumenter», sa Støre. «Det var bare Mona Juul som var med fra UD. Rød-Larsen jobbet på Fafo.» Men Støre sa ingenting om hvilken jobb Mona Juul da hadde hatt i UD: Hun arbeidet i utenriksministerens sekretariat og hadde som jobb å holde orden på utenriksministerens papirer. Nye forsøk på å få tak i dokumentene ble gjort i 2012 og januar 2025, men Støre ville ikke svare og sa bare «ingen kommentar». Etter Epstein-avsløringene i februar 2026 sier imidlertid statsministeren at han hele tiden har ment at Utenriksdepartementets graderte, forsvunne dokumenter, nå funnet i ekteparets kjellerbod, skulle tilbakeføres til Utenriksdepartementet. Det er rett og slett ikke sant.

Det jeg hele tiden har mislikt, er at i stedet for å gå inn i en diskusjon med meg om forskningsresultater og ulike tolkninger av dem, opplevde jeg at det fra det mektigste hold i det norske samfunnet ble brukt særdeles ufine metoder for å så tvil om min kompetanse og kunnskap.

Eksemplene er mange. Da jeg ble utnevnt til professor i historie ved UiO, rykket en statssekretær ut i mediene og kommenterte på vegne av Utenriksdepartementet min utnevnelse, akkurat som om det er UDs jobb å kommentere kompetansen til en professor i historie. Ifølge ham hadde jeg «klare oppfatninger om hva som skjer og vil skje i Midtøsten», jeg skaper «kontroverser», jeg er «noe ensidig i mine analyser», det vil si at jeg er unyansert i mitt syn på Israel og «ensidig i mitt kildevalg». Dette rullet og gikk som en nyhetssak en hel søndag i de aller flest medier. Og dermed spilte UD på lag med alle Israel-vennene i Norge som fra før mente at jeg hadde et politisk ærend, at jeg var mot Israel, mot fred, raddis og propalestinsk.

UD undergravde min kompetanse

Det var igjen min kompetanse som ble undergravd, og UD lyktes godt. For dette mot-Israel-stemplet har jeg faktisk hatt omtrent til 2023, hvor Israels egen politikk har vist hele verden det jeg har sagt i alle år. Jeg tror ikke toppledelsen i UD eller noen av diplomatene som jobbet med Midtøsten, på kammerset har vært uenig i mine bunnsolide analyser av Israels politikk. Men de som uttale seg, var ute i ett annet ærend: å undergrave min kompetanse for derigjennom å fortsette å så tvil om min forskning om Norges rolle som fredsnasjon.

Som sagt er eksemplene mange. Jeg ble forsøkt undergravd på en måte som selv ikke i dag egner seg for offentliggjørelse. Jeg manglet rett og slett fantasi for å forstå hva jeg kom til å bli utsatt for. Og ingen stilte spørsmål i offentligheten rundt dette.

Oslo-prosessen og den påfølgende Oslo-avtalen var nemlig på 1990-tallet blitt en av Norges «viktigste eksportartikler». Dette innebar at det også var betydelig politisk prestisje knyttet til Norges rolle i Midtøsten. Norge var i ferd med å etablere seg som fredsmegler i en rekke konflikter.

I tillegg hadde det blitt en «fredsmeglingsklubb» av aktører fra Arbeiderpartiet, Utenriksdepartementet og andre institusjoner hvor noen bygde opp egne karrierer innen fredsmegling, kunne gå ut og inn av roller og posisjoner og skyfle store pengesummer imellom hverandres prosjekter. Det passet derfor veldig dårlig for Utenriksdepartementet og regjeringen at jeg undergravde dette imaget og denne «klubben» med mine forskningsresultater om Norge som Israels løpegutt og krevde å få se dokumentene som ytterligere kunne belegge denne konklusjonen.

Dessuten måtte alle som skulle opp og frem på fredsmeglingsområdet av yngre spirer holde seg inne med «klubben». Og da passet det veldig dårlig å være på lag med eller si noe offentlig som tydet på at de var enige med meg. UD og den til enhver tid sittende politiske ledelse ønsket å holde seg inne med Terje Rød-Larsen og hans store nettverk. Selvsagt. De trengte ham. Jeg var en anmassende historiker som trampet i klaveret.

Ble aldri invitert

Dermed ble jeg aldri invitert til møter i UD, hvor de kunne ha hatt bruk for min Midtøsten-kompetanse. Dermed ble mine søknader om penger til forskningsprosjekter kastet i søppelet, uten begrunnelse. Dermed ble alle andre Midtøsten-eksperter rundt meg invitert inn i varmen, inkludert mine studenter som jeg hadde flasket opp, men aldri jeg. Jeg visste godt at når den ene eller den andre ambassadør eller spesialutsending ble utnevnt til den ene eller den andre stilling ute eller hjemme, kunne jeg bare glemme å håpe på å bli med på noe samarbeid eller bli innkalt til noe møte om hvor dårlig det gikk med freden i Midtøsten.

Men det fantes noen hederlige unntak. For i UD fantes og finnes det mange hardtarbeidende dyktige diplomater som sto utenfor denne «fredsmeglingsklubben», og som turte å snakke med meg. Det kom meg dessuten alltid for øret hva «fredsmeglingsklubben» og deres spirer sa om meg. Det var ikke pent. Og jeg var veldig lei meg.

Mediene på lag med makten

Forsøkene på å undergrave meg og min kompetanse ble også brukt bevisst til å få mediene til ikke å bruke meg til å kommentere utviklingen i Midtøsten. Og de store mediene i Norge spilte på lag med makten. Jeg hadde jo før 2004, da Peacemaking-rapporten kom, nærmest hatt klippekort hos de store mediene. Så ble det nærmest bråstopp.

Det ble slutt på det meste hos NRK, ikke noe Dagsnytt 18, Dagsrevyen, Debatten eller Urix. Urix har vel hatt hundrevis av innslag om Midtøsten, jeg har bare vært der noen veldig få ganger.

Jeg visste alltid hvilke redaksjoner jeg ikke fikk komme til, og hvilke journalister som nektet å ha meg i studio eller intervjue meg eller som aldri brukte meg, selv om de dekket Midtøsten. Og de samme journalistene kunne jo på veldig pompøst vis forklare meg de gangene jeg fikk være med i noen programmer, at det nok var mye jeg ikke hadde skjønt. Pompøst og belærende, sammen med representanter for «fredsmeglingsklubben», til den dumme, unyanserte, antiisraelske kvinnelige professoren.

Jeg måtte sitte hjemme og se på at forskere og politikere som var mye mindre kompetente enn meg, ble intervjuet opp og ned. Jeg visste at journalister og redaksjoner også ble tvunget til å velge mellom å ha meg i studio eller for eksempel et regjeringsmedlem eller annet medlem av «fredsmeglingsklubben». Jeg satt hjemme og så på at medlemmene av «klubben» ble invitert inn i debatter og programmer som «eksperter». Ingen stilte spørsmål ved deres kompetanse eller det politiske budskapet de måtte bringe til torgs i sine analyser. Jeg visste at toppolitikere ringte opp redaksjoner og sa: «Enten velger dere meg, eller så velger dere denne forskeren, og da kommer ikke jeg». Valget var åpenbart enkelt.

Kameraderiet var utbredt. Journalister klarerte også spørsmål med makten på forhånd, så kom jeg og fikk dem servert mitt i fjeset. Mediene ville ikke miste adgang til de mektigste i det norske samfunnet. De ville være på lag med medlemmene i «klubben», ha adgang til dem, få være med i flyet, på reiser og så videre. Da måtte jeg ofres.

Hvor ble det av den kritiske og undersøkende journalistikken? Fremdeles er det slik at det er «noen» journalister og nyhetsredaksjoner, og for ikke å snakke om viktige beslutningstagere, som ikke vil ha noe med meg å gjøre, selv om de etter Epstein-avsløringene er blitt redusert og er forhåpentlig en utdøende rase.

I dag har jeg vunnet mye

«Being right is not enough.» Dan Smith, tidligere direktør ved PRIO, brukte dette som argument for å få PRIOs forskere til å gå ut i verden med forskningsresultatene og bruke dem til noe. Dessuten – hvis en forsker og historiker ikke tåler å stikke hodet frem og formidle sine forskningsresultater eller utelukkende forsker for skrivebordsskuffen og «menigheten», hva er da vitsen med å være forsker? Hvis ingen skal få del i den kunnskapen som en forsker har brukt årevis på å bygge opp? Men aller viktigst: Forskere må stå ved sine funn, uansett hvor vanskelig det er og selv om det blåser opp til storm.

Jeg har imidlertid for mange år siden fått meg et livsmotto som jeg følger: «Den som intet våger, intet vinner.» Og akkurat i dag har jeg vunnet mye.

Disclaimer : This story is auto aggregated by a computer programme and has not been created or edited by DOWNTHENEWS. Publisher: aftenposten.no