Stående applaus har gått fra å være en spontan reaksjon til å bli en obligatorisk øvelse.
I går kveld så jeg en forestilling på et norsk institusjonsteater. Dessverre var det den typen som fikk to timer til å føles som fire. Jeg talte fem personer som sovnet underveis. Det var visst ikke bare jeg som undret meg på om akkurat denne teaterbilletten var verdt prisen. Etter en lang sluttscene der skuespillerne skrek oss i ansiktet, i et desperat forsøk på å få oss til å føle noe, gikk lyset i svart. Deretter reiste alle seg og klappet. Også de som sov gjennom siste akt.
Applauskulturen er elitistisk
Applaus som fellesskapets språk kan akkrediteres til Kleisthenes, i Athen, i det 6. århundret f.kr. Da ble applaus brukt til å stemme på en tidseffektiv måte. Senere ble applaudering et yrke. En klakør var en som høylytt reagerte for å påvirke publikum mot betaling. Klakøren ble også brukt i politikken. Det sies om keiser Nero at han alltid reiste med en horde av klakører.
Nå har stående applaus gått fra å være en spontan reaksjon til å bli en obligatorisk øvelse. Applauskulturen er elitistisk. Den tar ikke høyde for ulik smak, ulik bakgrunn eller ulik forståelse. Det er synd. For stående applaus burde være teaterets Michelin-stjerne, ikke en kvittering for oppmøte.
En forestilling kan være god uten å være transcendentaltranscendentalUtenfor menneskelig erfaring, oversanselig. Interessant uten å være genial. Helt grei uten at man trenger å strekke hamstringene av den grunn. Så stå opp for det du mener, og bli sittende!
Disclaimer : This story is auto aggregated by a computer programme and has not been created or edited by DOWNTHENEWS. Publisher: aftenposten.no
