Vi må tørre å stille spørsmålet som nesten forsvinner i debatten

Hvis staten vil ha begge foreldre raskt tilbake i arbeid, må den betale for barnehager som faktisk er gode nok for de minste barna.

KrFU-leder Ingrid Olina Hovland har fått kraftig kritikk etter å ha kalt det en «syk kultur» å sende ettåringer i barnehage.

Fastlege Kaveh Rashidi svarte i Aftenposten ved å peke på at barnehagen har vært en berikelse for hans barn, og ved å påpeke at Hovland ikke skulle komme med en moralsk dom over foreldre som sender ettåringer i barnehage.

Jeg synes begge to har gode poenger.

Alt er ikke på stell

Problemet er ikke foreldre som sender ettåringen sin i barnehage. De fleste gjør det fordi samfunnet er bygget slik. Permisjonen tar slutt. Regningene skal betales. Arbeidslivet forventer at vi kommer tilbake. To inntekter er for mange ikke et valg, men en forutsetning.

Men samtidig kan vi ikke late som om alt er på stell i norske barnehager. For det er det ikke.

På få generasjoner har vi flyttet en enorm del av små barns hverdag ut av familien og inn i institusjoner. På 1950-tallet var det nesten ingen ettåringer som gikk i barnehage. I dag gjelder det de aller fleste. Norske barnehager er på mange måter et gode: De er rimelige, pedagogiske og viktige for arbeid, likestilling og fellesskap. Mange barn trives der.

Men mange foreldre synes også det er for tidlig å sende ettåringer i barnehagen, noe økningen i ulønnet permisjon er et godt bilde på.

Og ting tyder på at de bekymrer seg med god grunn: Mange fagfolk mener at de fleste barn har godt av å vente til de er to eller tre år før de begynner i barnehage.

Ettåringer er i en sårbar fase der de trenger stabile voksne, korte dager og god tid til tilvenning. Derfor er det bekymringsfull at en fersk norsk studie viser at det aldri er nok voksne i barnehagen til å dekke behovet hos de minste barna.

En undersøkelse blant norske barnehagestyrere viser at 41 prosent har vært nødt til å stenge avdelinger eller redusere åpningstiden på grunn av for lav bemanning det siste året. Nesten to av tre har vurdert å gjøre det samme.

Barnehagene blir færre og større, og det er altfor få hender til å ivareta de små. Folk flykter fra yrket, og sykefraværet er høyt. Søkertallene til barnehagelærerutdanningen har over lengre tid gått ned – noe som trolig skyldes at yrket er preget av høy arbeidsbelastning og lav lønn.

Da holder det ikke å snakke varmt om «den norske barnehagemodellen» som om den automatisk fungerer. Da må vi tørre å stille spørsmålet som nesten forsvinner i debatten: Har vi finansiert barnehagene som om de faktisk skal ta vare på ettåringer?

«Alene med ti barn»

Allerede i 2012 fikk Kunnskapsdepartementet en forskningsoversikt som viste hvor krevende det er å gi barn under tre år et godt barnehagetilbud. Rapporten konkluderte med at barnehage kan være positivt – men bare når kvaliteten er høy.

For ettåringer betyr det nok voksne, stabile relasjoner, små grupper, sensitive ansatte og et stressfritt miljø. Det er nettopp disse forutsetningene som blir vanskelige å sikre når stadig flere ettåringer skal inn i store institusjoner med presset bemanning.

For noen år siden skrev en erfaren barnehageansatt følgende i Dagsavisen:

«Jeg har ofte sittet på gulvet fra kl. 16.00 til 17.00 som eneste voksen. Alene med ti barn. Bare ventet på foreldre og passet på at ingen skader seg … Det blir bare verre i barnehagene. Vi har ikke tid til barna lenger. Jeg spør meg selv og dere som bestemmer: Hvorfor vil vi ha barn ned i ti måneders alder inn i institusjoner uten forsvarlig bemanning?»

Ettåringer er ikke små skolebarn. De er midt i en sårbar tilknytningsfase. De trenger stabile voksne, korte dager, små grupper, ro, trøst og tid. De trenger voksne som rekker å se dem, løfte dem opp, sitte på gulvet, tolke gråten og møte følelsene deres før stresset tar overhånd.

Likevel legger de fleste barnehager fortsatt opp til tre dagers tilvenning, selv om mange fagfolk mener at de minste trenger langt mer tid. Foreldre har heller ingen reell rett til utvidet tilvenning gjennom arbeidslivet. Mange må bruke ferie, avspasering eller permisjonsdager de egentlig ikke har. Etterpå følger lange dager i barnehagen, ofte fordi arbeidstiden til foreldrene ikke lar seg kombinere med korte dager for barnet.

Og her ligger kjernen: Vi har laget et system der ettåringer skal tåle lange dager i barnehage, foreldre skal fungere som før på jobb, og barnehageansatte skal få dette til med for få hender.

Det er ikke foreldrene som svikter. Det er staten som underfinansierer omsorgen.

Vi må snakke ærlig om kvaliteten

SV har i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett krevd en bemanningsmilliard til barnehage og SFO. Det burde være et minimum i et samfunn som har gjort barnehagen til selve bærebjelken i familie-, arbeidslivs- og likestillingspolitikken.

For vi kan ikke både si at barnehagen er helt avgjørende for likestilling, arbeidslinje og integrering, og samtidig akseptere at de ansatte ikke får rammer til å gi de minste barna den omsorgen de trenger.

Rashidi har rett i at foreldre ikke trenger mer skyldfølelse. Småbarnsforeldre har mer enn nok av den fra før. Men Hovland har også et poeng når hun reagerer på hvor tidlig og selvfølgelig vi skiller små barn fra foreldrene sine. Det går an å si begge deler samtidig.

Det er ikke galt at ettåringer går i barnehage. Men det er galt å normalisere ettåringsbarnehage uten å snakke ærlig om kvaliteten.

Det er galt å si til foreldre at «dette går helt fint», hvis barnet deres i praksis leveres gråtende til en avdeling der de voksne allerede er for få.

Det er galt å gjøre barnehageansatte ansvarlige for et omsorgsoppdrag de ikke får tid, lønn eller bemanning til å utføre godt nok.

Og det er galt å møte foreldres uro med moralisering – enten den kommer fra dem som mener barnehage er «sykt», eller fra dem som later som om tidlig barnehagestart alltid er uproblematisk.

Flere voksne, bedre lønn

Den viktigste debatten handler ikke om hvorvidt foreldre er gode eller dårlige mennesker. Den handler om at vi har gjort barnehagen til en nødvendig del av norsk familieliv, uten å gi den ressursene et slikt ansvar krever.

Hvis staten vil ha begge foreldre raskt tilbake i arbeid, må den også betale for barnehager som faktisk er gode nok for de minste barna.

Det betyr flere voksne. Bedre lønn. Mer stabilitet. Mindre grupper. Rett til lang og fleksibel tilvenning. Og et arbeidsliv som gjør det mulig å hente tidlig, være hjemme med syke barn og la ettåringer ha kortere dager.

Først da kan vi si at barnehage for ettåringer er et reelt gode – og ikke bare en nødvendighet familier presses inn i.

Disclaimer : This story is auto aggregated by a computer programme and has not been created or edited by DOWNTHENEWS. Publisher: aftenposten.no