Kunstig intelligens kan bli en av de største teknologiske truslene vi hittil har sett mot journalistyrket.
Dette er en tilpasset versjon av en tekst fra antologien «KI og veien videre for mediene», utgitt av Fritt Ord.
Til nå har det vært viktig for et velfungerende demokrati at pressen kontinuerlig korrigerer makthaverne hvis de legger ut på feil kurs. Men snart kan maskiner gjøre det aller meste av jobben vi journalister har gjort. Samfunnet er ikke avhengig av at journalister beholder jobben. Vil KI være en god nok vaktbikkje om et par år eller fem? Ingen har ennå svaret på spørsmålet.
De siste årene har jeg forsøkt å svare på hva KI nå egentlig kan klare ved å bruke absolutt alt jeg er kommet over av nye og kraftige KI-verktøy til journalistiske oppgaver. Ingen skal få si om meg at jeg så en annen vei mens vi ble forbigått.
Ferden har overbevist meg om at KI vil gjøre journalister mindre styrt av tilfeldige hendelser og ting som bare flyter forbi. I fremtiden blir journalistikk et enda mer viljestyrt arbeid. Det vil bli en intens kamp for å bære frem egne ideer og intensjoner, nettopp fordi det maskinene mangler er vilje. Men det kan også bli mulig for en journalist å produsere mye mer journalistikk enn i dag.
KI-agentene laget gravesak for meg
Forleden ville jeg undersøke om det nå er blitt mulig for KI å lage en genuin gravesak uten at jeg selv engang hadde en idé om hva den skulle handle om. Jeg manglet altså det alle gravejournalister normalt trenger – et tips. Alt jeg hadde, var vissheten om at det et eller annet sted i nettets åpne, offentlige databaser sikkert finnes informasjon som er ukjent for nesten alle, men som bør avdekkes.
Jeg satte en serie KI-agenter i gang med å jobbe selvstendig og fra bunnen av. De måtte selv finne ut hva slags kilder som finnes og velge ut de mest lovende kandidatene. Agentene fikk ikke lov til å komme tilbake til meg før de hadde funnet og bekreftet en nyhetssak av nasjonal betydning og som selvsagt ikke tidligere var omtalt.
Etter en time hadde jeg et konkret tips: «Oljefondet sa de skulle bruke færre konsulenter. Samtidig delte de ut 90-millionersavtale for innleid KI-hjelp». Da tipset først var funnet, tok det under et minutt å sjekke at det faktisk var reelt. Om jeg selv skulle forsøkt å gjøre noe lignende, ville det trolig tatt meg uker.
Om jeg selv skulle forsøkt å gjøre noe lignende, ville det trolig tatt meg uker
Fortsatt var det en hel jobb å gjøre for å verifisere og belyse tipset enda bedre. Kollega Øystein Tronsli Drabløs vurderte det kritisk, intervjuet kilder og skrev saken om funnet. Men noe av det mest tidkrevende er jo skape tipset, altså å grave frem selve saken. Det kan KI nå klare.
Foreløpig stoler vi ikke nok på maskinene til å la dem gjøre intervjuer og kritiske vurderinger, og i praksis er heller ikke teknologien helt i stand til det – ennå. Men hvor lenge varer det?
Dersom utviklingen fortsetter, tror jeg KI kan bli mer pålitelig enn oss journalister til enkelte oppgaver, selv om det er lettest å tenke at det aldri vil skje. Det mest nærliggende eksempelet er selvkjørende biler. Google-selskapet Waymo rapporterer om at deres biler har 92 prosent færre alvorlige ulykker enn gjennomsnittlige menneskelige sjåfører. Nylig løste KI et problem verdens matematikere forgjeves har slitt med i 80 år. Hvorfor kan ikke det samme skje med journalister?
Jeg har inntrykk av at mange journalister fortsatt luller seg inn i en forestilling om at det arbeidet de selv leverer, er 100 prosent pålitelig. Men også vi, som alle andre mennesker, gjør feil. Vi må bare tenke oss om før vi anerkjenner det.
Fra upålitelige til pålitelige maskiner
Med alle disse verktøyene mellom hendene føler jeg meg allerede som en slags fremtidens kunnskapsarbeider. Siden språkmodellene jobber stadig mer selvstendig over tid og leverer stadig mer pålitelige resultater, minner jobben min mer og mer om jobben til en moderne leder.
Jeg bruker fortsatt ikke KI til å skrive for meg, med unntak av litt hjelp til språklig finpuss i sluttfasen. Førsteutkastet håper jeg for all fremtid vil bli skrevet av meg, selv om jeg har min tvil.
Men før skrivingen setter jeg den ene research-jobben etter den andre ut til KI. Agentene jobber gjerne i 15–30 minutter med hvert oppdrag, før de kommer tilbake med en liten utredning med kildehenvisninger jeg må sjekke. Likevel sparer jeg noen ganger timer hver gang de jobber i noen minutter.
I mellomtiden sitter jeg og tenker mer og mer som en tradisjonell reportasjeleder med mange ansatte journalister: Hvilke biter mangler i det puslespillet som den aktuelle saken utgjør? Hva bør min intensjon være nå? Modellene hallusinerer stadig mindre. Stadig oftere er de i stand til å sjekke sitt eget arbeid. Påliteligheten øker raskt.
Den usynlige bøygen
Kanskje er vi straks der at KI både kan skape et tips, undersøke det kritisk, gjøre intervjuer og skrive saken om tipset. Det som vokser frem som den nye, usynlige bøygen for KI, er intensjon. Vi mennesker vil noe. Vi får en idé vi har tro på. Deretter kan vi arbeide i uker, måneder og år for å realisere den. En chatbot vil aldri noe. I stedet bøyer den seg etter din vilje. Min vilje.
En chatbot vil aldri noe. I stedet bøyer den seg etter din vilje. Min vilje.
Selv om KI-agentene jobber stadig mer selvstendig stadig lenger, står dette igjen: De kan gå i retning av et mål, men mangler evnen til å sette målet.
«Å finne ut hvilke spørsmål som skal stilles, vil bli viktigere enn å finne svaret», sier OpenAI-sjef Sam Altman. Å være den som finner ut hva spørsmålet er, innebærer også å tilegne seg en intensjon – å peke ut en retning mot et svar man tror må finnes.
Kanskje vil rollen vår bli spisset enda mer inn mot å stille kritiske spørsmål, mens hjelp fra hundrevis av agenter gjør at vi kan produsere mange ganger så mange artikler. Om vi blir mye mer produktive, vil vi også tåle at det blir mye mindre betalingsvilje for hver sak vi produserer.
I hvert fall er det klart at dersom det å stille de avgjørende spørsmålene forblir umulig for KI, vil vi journalister være på hjemmebane også i fremtiden. Å bruke dømmekraft til å finne ut hvilke viktige spørsmål som står ubesvart, og så sørge for å få dem besvart, vil mange gjenkjenne som journalistikkens kjerne.
Klarer vi å holde på den rollen, kan vi forbli avgjørende for å opprettholde demokratiet også et godt stykke inn i den stadig mer ukjente fremtiden. Men den dagen KI i tillegg stiller bedre spørsmål enn oss, må vi finne oss noe annet å gjøre.
Les hele essayet og de andre bidragene på kimedier.no
Disclaimer : This story is auto aggregated by a computer programme and has not been created or edited by DOWNTHENEWS. Publisher: aftenposten.no
