Hvis ikke, så hjelper det lite hvor mange ganger man tegner kartet på nytt.
En bydelsreform står for døren. Som hovedtillitsvalgte for Norsk Psykologforening (NPF) i Oslo kommune håper vi på et mer likeverdig tjenestetilbud til byens befolkning.
Samtidig ser vi med bekymring på at kommunale tilbud bygges opp og ned om hverandre. Tjenestene oppleves som fragmenterte. For fastleger og sykehusene som skal samarbeide, blir det en umulig oppgave.
Oslo kommune står i fare for heller ikke i fremtiden å klare å møte sitt mandat. Vi er bekymret for at en reform vil bety enda en kostbar omstrukturering uten gevinst.
«Hopp-og-sprett»-politikk
I praksis drives Oslo kommune nå som 15 ulike kommuner og en rekke etater som tar beslutninger uavhengig av hverandre. Psykologene, som vi representerer, jobber i små og sårbare fagmiljøer med få ansatte. Ofte uten noe naturlig samarbeid på tvers av bydeler og etater.
Vi ser gang på gang at tjenester bygges opp og ned parallelt forskjellige steder i byen. Én bydel kutter lavterskeltilbud, mens nabobydelen bygger opp samme tjeneste. Ett fagmiljø legges ned, mens et nytt etableres et annet sted.
Resultatet blir en «hopp-og-sprett»-politikk. Omorganiseringer presenteres som utvikling. Flytting av ressurser, splittelse av fagmiljøer og lite attraktive arbeidsplasser blir resultatet. Det finnes gode handlingsplaner for utvikling og nødvendig satsing, men uten noe tydelig krav om at de følges opp. Det meste blir kortsiktig. Vet politikerne dette?
Mange eksempler
Eksempler på «hopp-og-sprett»-politikk finnes det mange av.
Arenafleksibelt behandlingsteam i Barne- og familieetaten som ble opprettet i 2020, jobbet med sårbare ungdommer som ofte var involvert i kriminalitet. Teamet viste gode resultater, men ble i 2025 besluttet lagt ned. Omtrent samtidig opprettes et MST-team (multisystemisk terapi), et tilbud med tilsvarende målgruppe og mandat.
I bydel Østensjø ble et lavterskeltilbud for barn og familier gradvis bygget ned, samtidig som Oslohjelpa ble bygget opp og senere styrket med flere psykologstillinger. Kort tid etter ble tilbudet igjen redusert, ansatte flyttet og tjenestene omorganisert.
I Søndre Nordstrand, en bydel med store levekårsutfordringer, meldes det om at stillinger fases ut og ressurser flyttes til nye satsinger og prosjekter. Mens nye strukturer etableres, står sårbare unge uten et tilbud.
God samfunnsøkonomi?
Det har vært og er trange tider i bydelene. Mange tjenester er blitt tvunget til å kutte over tid. Da blir det ekstra viktig at vi bruker pengene lurt. Bærekraft over tid burde stå sentralt.
«Hopp-og-sprett» gjør Oslo kommune til et utrygt sted å jobbe. Det strammes inn for å nå budsjett. Pengene spares inn nå, men så blir det igjen en ny satsing, og noe nytt må bygges opp.
Vi er vant til at tjenester mister ansatte. Men det er verre nå. Stillinger fases ut der det ikke synes godt, i form av midlertidige stillinger og prosjekter. Også faste stillinger forsvinner. Ansatte blir overtallige og flyttes til annet sted i kommunen. På den måten reduseres utgifter i én bydel eller etat, men kostnaden blir værende i kommunen.
Ja, vi trenger å utvikle oss. Men hvorfor legge ned noe som virker og er kostnadseffektivt, for kun å starte opp på nytt? Hver bydel og etat er opptatt av sitt eget regnskap, her og nå. Vi spør oss om man mener at dette er god samfunnsøkonomi.
Konsekvensene er store. Innbyggerne får mindre stabile og forutsigbare tjenester. Det krever overskudd å finne frem i jungelen av tjenestetilbud, og har man klart det, så vips var det borte. Man må som kjent være frisk for å klare seg når man er syk. Fastlegene og sykehusene har ikke anledning til å sette seg inn i hva som finnes. Erfaring og kompetanse forsvinner fra tjenestene, og ansatte mister tilhørighet og kontinuitet.
Mulighet til å tenke nytt
Politikerne i Oslo kommune ser nå ut til å gå inn for en omfattende bydelsreform som vil omorganisere mange tjenester. Det gir en mulighet til å tenke nytt om hvordan tjenestene organiseres. Spørsmålet er om man vil bruke reformen til å rydde opp, eller om man bare lager større enheter med de samme problemene.
Reformen kan bidra til positive endringer. Men dette skjer ikke av seg selv og løses ikke ved å redusere antall bydeler. Man må ta en kikk på den egentlige driften som foregår. NPF og byens psykologer deltar mer enn gjerne i dette arbeidet.
Reformen kan bidra til positive endringer. Men dette skjer ikke av seg selv og løses ikke ved å redusere antall bydeler.
Større bydeler kan bety robuste fagmiljøer. Psykologer og andre faggrupper kan jobbe tettere og bedre sammen, over bydelsgrensene og mellom etater. Kompetanse kan bygges over tid. Tjenester kan planlegges mer helhetlig.
Da må politikerne ville det. Man må slutte med «hopp-og-sprett». Hvis ikke, så hjelper det lite hvor mange ganger man tegner kartet på nytt.
Disclaimer : This story is auto aggregated by a computer programme and has not been created or edited by DOWNTHENEWS. Publisher: aftenposten.no
