4. juli-feiringen er blitt kulturkrig

De neste to årene vil vise om ideene og institusjonene som sprang ut av 1776, vil overleve. Er Donald Trumps presidenttid et unntak?

4. juli er det 250 år siden de tretten britiske koloniene – den gang en utkant på østkysten av det amerikanske kontinentet – erklærte seg uavhengige av Storbritannia.

Uavhengighetserklæringen i Philadelphia 4. juli 1776 slo fast at alle mennesker var like. Formuleringen utgjorde klimakset i den europeiske opplysningstanken.

Løsrivelsen var et vågalt prosjekt, ja, revolusjonært, for Storbritannia var samtidens ledende imperiemakt.

Grunnleggelsen av De forente stater satte også mønster for senere avkolonisering og la grunnen for en revolusjon som ikke førte til terror eller despoti. Denne siden ved opprøret er det all grunn til å feire.

«USA er den første nasjonen som har gått fra barbari til dekadanse uten å gå gjennom sivilisasjon». Denne bredsiden tilskrives George Bernard Shaw. Utfallet er også et klassisk eksempel på et tema som særlig i dette jubileumsåret stadig dukker opp: europeisk ambivalens vis-à-vis USA.

Vi er avhengige av USA, men forsøker samtidig å unndra oss landets trykk, ikke minst dets masse- og mediakultur og grenseløse kommersialisme.

Med Trump er denne tvetydigheten blitt allmenn. Vi som elsket USA, har fått et trangere handlings- og tenkerom. Vi er kastet ut i villrede.

Fra likhet og frihet til hegemoni

USA har tradisjonelt vært likhetens og frihetens forsvarer, med respekt for FNs universelle menneskerettighetserklæring som kjerne. Men nasjonen fremtrer i jubileumsåret mer og mer som en maktfullkommen hegemon som kidnapper statsledere, arresterer innvandrere på gaten for å deportere dem – og krever Grønland og Canada.

Som for alle maktarrogante ledere er begrepet suverenitet et fremmedord for USAs nåværende president. Presidenten har gjort «America first» til et ekko av tidligere tiders aggressive nasjonalisme. Jubileet feires i denne stemningen, i en ekstraordinær tid. 1776 er blitt en kulturkrig.

USA reddet Europa to ganger i det 20. århundret, og deretter, gjennom Marshall-planen, fra stalinistisk diktatur. USA sto lenge for en sivilisert verdensorden. Slik er det ikke lenger.

USA var lenge «den første nye nasjonen», det tidligste eksempelet på kolonifrigjøring fra europeisk imperialisme. 1776 inspirerte også hvordan det kunne skje: gjennom bevisste avgjørelser i valg av politiske styringsinstitusjoner.

Her lå De forente staters originalitet i forhold til den gamle verden.

To høydepunkter

Den amerikanske frigjøringsperioden strakte seg fra skuddene i Lexington og Concord i Massachusetts i 1775 til 1803, da Louisiana ble kjøpt fra franskmennene.

Denne fasen hadde to høydepunkter: uavhengighetserklæringen i 1776 og etableringen av den amerikanske statsmakten gjennom forfatningsverket 1787–91.

Perioden bekreftet også hvordan politiserende opplysningsintellektuelle kan ha sentrale roller å spille i et lands historie.

1814, da Norge ble en selvstendig stat med egen grunnlov, er utenkelig uten den amerikanske revolusjonen. USAs grunnlov er den eldste fungerende forfatning, vår Eidsvollkonstitusjon en god nummer to. Men ingen stat har kopiert USAs treleddete politiske system med en folkevalgt president, en aktivistisk høyesterett og to lovgivende kamre med ulikt valgsystem.

USA var også forskjellig fra Norge på et annet punkt: Den samme eliten var med både i prosessen frem til frigjøringen og i konsolideringen etterpå. Det er sjelden.

Anti-kolonialistisk arv

1776 er først og fremst svøpt i anti-kolonialisme. USAs fødsel var formet i en visjon om at verden var født på ny.

Her lå kolonistenes selvoppfatning, sterkt understreket av den første presidenten, George Washington. I sin fratredelsestale i 1796 sa han at USA skulle «holde seg unna permanente allianser med enhver del av den fremmede verden». Dagens Trump-motstandere bærer plakater med «No kings». Det ville Washington ha likt.

Washington var i likhet med opplysningsfilosofene klar på at bruddet med føydalismen og det gudgitte eneveldet innebar et program. Her fantes et svimlende nytt handlingsrom.

Det innebar en forpliktelse, sa Washington: «I denne enestående epoke … hvis amerikanske borgere ikke skulle bli fullstendig frie og lykkelige, er det fullt og helt deres egen feil» (1783).

Han var også redd maktens fristelser. Det påvirket hans valg om ikke å søke en tredje presidentperiode i 1796. Dermed skapte han presedens for fredelige maktskifter, som først i Donald Trumps tid ikke kan tas for gitt.

Washington pekte også på at dette bevisste eksempelet på politisk arkitektur var resultat av den heldige sammenstillingen av to faktorer: dype historiske krefter og toneangivende politiske ideer, og timing og geografisk rom.

Det store unntaket USA

Her finner vi opphavet til den amerikanske eksepsjonalismen, tolkningen av USA som det store unntaket, renere, mektigere, større enn alle andre nasjoner. Maga-bevegelsen finner sin næring nettopp i denne følelsen av selvglinsende egenart.

Dette er, som all annen nasjonalisme, overfladisk tenkning og selektiv historieskriving. USAs historie kan skrives nedenfra; det gir helt andre perspektiver.

Samtidig må vi minne om at Uavhengighetserklæringen også formulerte ideen om den begrensede stat. Det var frykten for en maktfull sentraliserende føderalisme som lå under mye av kompromissene da konstitusjonen ble vedtatt i 1787.

Skepsis mot den føderale staten ble siden en del av amerikansk politisk kultur, til dels avfødt av erfaringene med den britiske kronens vilkårlige bruk av sentralmakten.

Spørsmålet har vært siden: Hvordan skal vi forholde oss til dette landet nå? Når en grenseløs narsissist sitter i Det hvite hus i to og et halvt år til, og landets politiske kultur er gjennomsyret av maktbegjær og kristelig korstogsmentalitet?

En vei å gå ved 250-årsmerket for USAs løsrivelse er å se den som en radikal grunnleggelsesmyte. La oss anlegge et globalt perspektiv.

I løpet av de siste 25 årene av 1700-tallet skjedde det noe grunnleggende nytt i menneskenes urgamle søken etter stabile former for ikke-voldelig politisk liv og konfliktløsning. Det skjedde ved hjelp av det vi i dag vil kalle institusjonell design.

I denne perioden lyktes det noen ganske få eksepsjonelt lyse hoder, og et snevert utvalg folk i en perifer del av verden, å få gjennomslag for et radikalt sett av nye ideer om samfunnets organisering. Disse forestillingene søkte fornuftens sanksjon for et brudd med middelalderens styreskikk.

Grunnleggende spørsmål

Uavhengighetserklæringen ble den første amerikanske formuleringen av politiske grunnspørsmål som er med oss den dag i dag:

• Hva er makt?
• Hvordan skal makten fordeles og sikres mot despotisk utagering? Hva er grunnlaget for motstanden mot despotisk maktutøvelse?
• Hvilke organisasjonsformer må til? Enn mer varige rettslige, politiske og økonomiske institusjoner?
• Hvem skulle være «folket»? Hva skulle være landets utenrikspolitiske relasjoner? Enn økonomiske grunnlag?
• Hvilken betydning skulle personlig frihet ha?

Vanskelig å forestille seg

Vi har i dag vanskelig for å forestille oss hvor radikalt forskjellige disse ideene var fra den politiske arven fra middelalderen. Det dreide seg om frembruddet av politisk modernitet.

Essensen i Uavhengighetserklæringen er spunnet rundt to hovedideer, likhet og frihet – og en fastslåing av at maktens utspring ligger hos folket. Retten til å styre sprang ikke ut av gudgitt fyrstelig autoritet. Folkesuverenitetsprinsippet ble knesatt.

Mer presist: 1776 søkte en kombinasjon av likhet og frihet basert på folkesuverenitetsprinsippet. USA hadde sikret friheten og likheten uten voldelig revolusjon. Det hadde ikke Frankrike. Hvorfor kom det aldri til terror i USA, slik som i Frankrike og Russland?

Deler av svaret ligger i kolonistenes vekt på maktbalanse og bevisst valg av politiske institusjoner: Makt må møtes med motmakt, fordi mennesket ikke er gudgitt sivilisert, sa James Madison.

Forfatningen fra 1787 er gjennomsyret av denne tanken. 1776 ligger under. Friheten skulle forankres i prinsipper nedfelt i institusjoner.

Retten til motstand

Dertil reartikulerte 1776-erklæringen antikkens klassiske motstandsrett: borgernes klare forpliktelse til ulydighet mot despotisk autoritet. (Offiseren som prøvde å drepe Adolf Hitler 20. juli 1944, Graf Claes Schenk von Stauffenberg, henviste til denne retten.)

Her ligger kimen til all sivil ulydighetstenkning frem til i dag. I kjernen ligger John Lockes liberale konstitusjonelle kontraktsteori fra «Second Treatise on Government» og «The Mayflower Compact» fra 1620: Båndet mellom styrende og styrte er gjensidig. Bryter de styrende kontrakten, åpner det for legitim motstand nedenfra. Ja, motstand er en plikt.

Englands overgrep

Andre del av Uavhengighetserklæringen ramser derfor opp hva kolonistene anså som kong Georg IIIs overgrep mot kolonistene, fra ileggelse av skatter og avgifter uten representasjon, til væpnede angrep på kolonistenes milits.

Bruddet med Storbritannia kom ikke plutselig. Så sent som 1772 uttrykte Benjamin Franklin sitt håp om forsoning med engelskmennene. Og idémessig var det mye overlapp mellom Storbritannia og USA. «Intet 1776 uten 1688», sies det. «The Glorious Revolution» det året i England var en fredelig omveltning som styrket borgernes rettigheter overfor monarken. Kolonistene mente de var beskyttet av denne tradisjonen.

Men hva og hvem som var «folket» i Uavhengighetserklæringen, ble snevert forstått. Det var utenkelig at USAs urinnvånere, afroamerikanere, kvinner eller lavt bemidlede hvite skulle ha noe å si.

Slaveriet ble den store gordiske knuten. Av grunnlovsfedrene var det bare George Washington som i sitt testamente friga slavene, og det skjedde altså etter hans og hustruens død. Thomas Jefferson eide flere hundre slaver. Fire av de første fem amerikanske presidentene var slaveeiere. I 1776 var en femtedel av de 2,5 millioner innbyggerne i koloniene slaver.

I dag kan vi se at kampen mot salg av mennesker i seg selv ble en drivkraft for en humanisering av politikken i den nye nasjonen. Her kan vi trekke en linje frem til afroamerikanernes og urinnvånernes kamp for borgerrettigheter helt til vår tid.

Hvilken likhet?

Thomas Jeffersons storslåtte formulering «all men are created equal» ble dermed det symbolmettede uttrykket for den kampen som måtte komme, og som på sett og vis ikke ble bekreftet før ved Lyndon B. Johnsons borgerrettslov i 1965, USAs annen grunnleggelse. Først da ble det meningsfullt å kalle USA et demokrati.

Gradvis ble begrensningene ved denne konstitusjonelle ingeniørkunsten synlige for alle. Uavhengighetserklæringen av 1776 og forfatningen av 1787 utsatte slaverispørsmålet. Slaveriet satt for dypt i sørstatenes økonomi og kultur til å kunne oppløses med forfatningsformuleringer. Det måtte en borgerkrig til, fra 1861 til 1865, den voldeligste konflikten i verden før første verdenskrig.

I løpet av de to neste hundreårene bidro disse revolusjonære forestillingene – vekselvis kalt «demokrati» og «liberalisme» – til at de monarkistiske dynastiene i Europa ble svekket eller fjernet.

I samme tidsrom ble kjølen strukket til USAs eget imperium vestover og sørover og senere sydover på det latinamerikanske kontinentet fra 1830-tallet. Mot vest ble de hvite anti-kolonistene selv kolonister – mot urbefolkningen.

Samlet viser USAs frigjøringsepoke og nasjonsbyggingsfase hvor kraftfull sammenbindingen av politiske ideer, personligheter og materielle interesser kan bli.

De neste to årene vil vise om ideene og institusjonene som sprang ut av 1776, vil overleve. Om Donald Trumps presidenttid vil bli ansett som et ekstraordinært unntak, eller innledningen til en varig endring av amerikansk politisk kultur i autoritær retning.

De siste 20 årene har vist hvordan demokratisk valgte ledere har stått for demokratisk «backsliding»: undergraving av demokratiet innenfra. Den kan tilta.

Disclaimer : This story is auto aggregated by a computer programme and has not been created or edited by DOWNTHENEWS. Publisher: aftenposten.no