– Da jeg var veldig ung, drømte jeg om å dra til Mars, synger Mick Jagger på «Foreign Tongues», The Rolling Stones’ studioalbum nummer 25.
1 av 5Foto: Evan Agostini/Invision/AP/ NTB
Den karakteristiske, stakkato stemmen er fortsatt bemerkelsesverdig skarp og klar, og Jagger konstaterer noen linjer senere i låten: «Nå er jeg eldre. Jeg vil gjerne spørre deg om vi kan bli hjemme i kveld».
Er dette virkelig The Rolling Stones – de evige britiske bad boy-rockerne, rockeverdenens Peter Pan-skikkelser med hårmanken i behold – som synger om å bli gamle?
Høflig Jagger
Men Mick Jagger og de andre to gjenlevende medlemmene kommer seg ifølge nyhetsbyrået AP unna med dette nikket til egen dødelighet i sangen «Mr. Charm».
Ikke minst fordi planene for hjemmekvelden høres hyggelige ut, med løfter om cocktails og vin. «Du skjønner, jeg er egentlig ganske høflig», som Jagger synger.
«Høflig» er ikke alltid ordet man forbinder med dette 64 år gamle bandet, beryktet for alle sine sammenstøt med ulike autoriteter. Men i dag er Mick Jagger, Keith Richards og Ronnie Wood verken opprørere eller utskudd – de er mangemillionærer.
Stemmen i behold
«Foreign Tongues», som slippes fredag, bygger videre på den overraskende kreative perioden for rockeveteranene som startet med det Grammy-prisvinnende albumet «Hackney Diamonds» fra 2023.
Stemmen til Mick Jagger – som nærmer seg 83 år – har beholdt kraften og høres ifølge APs anmelder virkelig bra ut. I bruddlåten «Jealous Lover» bryter han ut i kraftig falsett.
Keith Richards matcher Jaggers energi på gitar, og leverer det som kalles «en svært rørende vokalprestasjon» i «Some of Us», om en kjæreste som holder ham tryglende på knærne.
Når det gjelder Wood, hører man på platen Jagger rope «Kom igjen, Ronnie!». Han svarer med en rivende gitarsolo på sangen «Back in Your Life».
Jevnt album
Albumet beskrives som imponerende jevnt, uten noen virkelig svak låt, selv om enkelte sanger skiller seg mer ut enn andre. Som på «Hackney Diamonds» er gjestelisten imponerende:
Bruno Mars spiller kubjelle på «Never Wanna Lose You», Paul McCartney bidrar med bass på «Covered in You». Steve Winwood spiller orgel, Robert Smith fra The Cure bidrar med gitar og bakgrunnsvokal og Steve Jordan trår til på trommer.
Den mest følelsesladde «gjesten» er knapt nok en gjest: Charlie Watts dukker opp på «Hit Me in the Head», der trommesporet ble spilt inn i Los Angeles før han gikk bort i 2021, 80 år gammel.
Ikke turné i år
Noen av sangene, som «Divine Intervention» og åpningssporet «Rough and Twisted», virker klare for å kunne spilles på neste arenaturné – om det blir noen. Ronnie Wood sa i et intervju denne uken med USA Today at det ikke blir noen turné i år.
– Men vi elsker å jobbe, og lengter etter å komme tilbake på landeveien. Men vi tenkte at vi skulle ta én ting om gangen og først få albumet ut til publikum.
De fleste sangene er, som vanlig, skrevet av Jagger og Richards, men albumet inneholder også en tolkning av Amy Winehouse-låten «You Know I’m No Good», der Jagger også trakterer munnspill.
Avgjørende møte
Albumet rundes av med Chuck Berrys «Beautiful Delilah», slik forrige plate ble avsluttet med en Muddy Waters-låt. Det føles ifølge APs anmelder som en kjærlig hyllest til et avgjørende øyeblikk på en togstasjon i 1961:
Møtet mellom tenåringene Keith og Mick, som hadde en bunke bluesplater under armen.
Det var et øyeblikk som startet et av de største partnerskapene i rockens historie. Godt over 60 år senere rocker de fortsatt – og fortsetter å skape.
Disclaimer : This story is auto aggregated by a computer programme and has not been created or edited by DOWNTHENEWS. Publisher: aftenposten.no
