Skal vi få flere barn, flere i arbeid og en verdig alderdom, må vi organisere samfunnet slik at omsorg faktisk lar seg kombinere med livet ellers.
Med jevne mellomrom forteller småbarnsforeldre om en hverdag som ikke går opp, og ferier som oppleves som mer eller mindre frivillige arbeidsleirer. Reaksjonene kommer som regel raskt i form av formaninger til foreldre om å senke forventningene, slutte å sutre og ta ansvar for valgene sine.
Likevel har vi ikke klart å løfte debatten til det som er sakens kjerne. Vi er avhengige av at vi mennesker tar vare på hverandre, men organiserer samfunnet slik at vi får stadig mindre tid og handlingsrom til å yte omsorg for hverandre.
Arbeidslivet krever høy produktivitet og stor tilgjengelighet. Foreldre skal følge opp barnas skolegang, fritid og helse. Voksne barn skal stille opp for aldrende foreldre. Pårørende skal avlaste pressede tjenester, og frivilligheten skal fylle resten av omsorgshullene. Oppgavene blir flere, men døgnet vårt forblir like langt.
Samtidig leter politikere etter svar på fallende fødselstall og en voksende, aldrende befolkning som øker presset på helse- og omsorgstjenestene. Utfordringene behandles gjerne hver for seg, selv om de springer ut av det samme spørsmålet:
Hvordan skal mennesker i vår tid få tid og mulighet til å ta vare på hverandre? Svaret begynner med å anerkjenne omsorg som verdiskaping.
Omsorg er verdiskaping
Omsorg skaper helse, trygghet, læring og arbeidskraft. Barn blir i stand til å delta i samfunnet fordi familie og andre nære bruker tid på dem. Eldre kan bo hjemme lenger fordi pårørende eller frivillige handler, kjører, organiserer og følger opp. Sykmeldte arbeidstagere kan vende tilbake til arbeidslivet etter sykdom fordi pårørende holder hverdagen sammen mens de er syke.
Hvordan skal mennesker i vår tid få tid og mulighet til å ta vare på hverandre? Svaret begynner med å anerkjenne omsorg som verdiskaping.
Mye av denne omsorgen er ulønnet, og skal fortsatt være det. Omsorg mellom medmennesker har en verdi som ikke kan måles i arbeidstimer eller erstattes av offentlige tjenester. Samtidig kan vi ikke organisere velferdssamfunnet som om foreldre og pårørendes tid og kapasitet er en ubegrenset ressurs. Innsatsen de gjør, er en del av fundamentet for norsk økonomi og velferd. Likevel behandles den ofte som et privat anliggende og et problem en må løse hver for seg.
Omsorg er infrastruktur
Omsorgen inngår imidlertid i et kretsløp mellom familier, arbeidsplasser, lokalsamfunn, frivillighet og offentlige tjenester. Når én del svekkes, øker belastningen på de andre. Krever arbeidslivet mer tid, får familien mindre. Kutter kommunene i tjenestene, overtar pårørende flere oppgaver. Svekkes frivilligheten, vokser presset på både familiene og det offentlige.
Arbeidsgiverne er derfor en viktig del av omsorgens infrastruktur. Ansatte trenger rammer som tar høyde for at livet består av ulike omsorgsfaser: tiden da man forsøker å få barn, småbarnsårene, sykdom i familien og årene med aldrende foreldre.
Det krever god ledelse, men også politiske ordninger som fordeler kostnadene, slik at den enkelte ansatte eller arbeidsgiver ikke må bære kostnadene alene.
Gjør omsorgsspagaten mulig
Norge trenger derfor en helhetlig omsorgsreform, og den må gi mennesker et reelt handlingsrom til å være både arbeidstagere og omsorgsgivere. Fleksibilitet, permisjonsordninger og rettigheter for pårørende må vurderes som en samlet del av arbeidslivs- og velferdspolitikken.
Debatten om fremtidens velferd preges av et stadig høyere tempo i arbeidslivet og en tro på at teknologi skal effektivisere helse- og omsorgstjenestene. Samtidig hviler systemet på ulønnet omsorg som ikke fanges opp i regnskapene.
Småbarnsforeldre som holder hverdagen sammen gjennom vinterens sammenhengende forkjølelsesfestival. Ungdom som følges gjennom skolefravær og livskriser. Pårørende som tar fri for å følge eldre til undersøkelser og samordne tjenester. Naboer og frivillige som skaper tilhørighet, følger med og stiller opp når noen trenger hjelp.
Dette er timer som tas fra arbeid, fritid og søvn, og som holder mennesker, lokalsamfunn og velferdsstaten oppe. Skal vi få flere barn, flere i arbeid og en verdig alderdom, må vi gjøre omsorgsspagaten vi står i mulig.
Hele samfunnet hviler på at vi har tid til å ta vare på hverandre.
Disclaimer : This story is auto aggregated by a computer programme and has not been created or edited by DOWNTHENEWS. Publisher: aftenposten.no
