Det er trist når debatten om høyere utdanning reduseres til et spørsmål om hvem som kom inn på det mest selektive studiet.
Denne uken kom tallene for opptaket til høyere utdanning. Som hvert år fylte avisene spaltene med lister over studier det er vanskeligst å komme inn på. Hvilke studier krever de høyeste karakterene? Hvilke er «vinnerne»? Hvilke er «taperne»?
Jeg er lei av denne måten å snakke om utdanning på.
Kapitalistisk og konkurransepreget
Jeg elsker ungdom.
Gjennom mer enn 40 år ved universiteter har jeg hatt privilegiet av å møte tusenvis av unge mennesker.
Jeg begynte selv å studere informatikk i Pisa i 1983. Siden har jeg studert eller arbeidet ved Universitetet i Pisa, Politecnico di Torino, NTNU, Universitetet i Oslo, UiT Norges arktiske universitet og University of Technology Sydney. Jeg har besøkt universiteter i USA, Pakistan, Kina, Brasil, Canada og store deler av Europa.
Overalt har jeg møtt den samme kraften: studenter.
Nysgjerrige unge mennesker som ønsker å forstå verden og finne sin plass i den.
Derfor blir jeg litt trist når debatten om høyere utdanning reduseres til et spørsmål om hvem som kom inn på det mest selektive studiet.
Det er en merkelig kapitalistisk og konkurransepreget måte å snakke om kunnskap på. Som om verdien av en utdanning bestemmes av hvor mange andre som blir stengt ute.
Vi trenger universiteter mer enn noen gang
Verden står midt i enorme omveltninger. Vi lever med kriger i Europa og Midtøsten. Vi opplever klimaendringer som allerede påvirker livet vårt. Kunstig intelligens endrer måten vi arbeider, lærer og kommuniserer på. Teknologien utvikler seg raskere enn samfunnet vårt klarer å forstå konsekvensene av.
I en slik tid trenger vi universiteter mer enn noen gang.
Universiteter utdanner fremtidige arbeidstagere, og de hjelper samfunnet å forstå hva som skjer.
Universitetenes viktigste oppgave er ikke å produsere studiepoeng. Det er å utvikle kunnskap, kritisk tenkning og løsninger på problemer vi ennå ikke fullt ut forstår.
Og universitetenes største ressurs er studentene.
Stiller for få spørsmål
Jeg har selv jobbet i mange år for å fremme kvinner i teknologi. For få år siden var andelen kvinner som søkte IKT-studier, langt lavere enn i dag. Nå har vi mer enn 35 prosent kvinnelige søkere. Det er fantastiske nyheter.
Men også her synes jeg vi stiller for få spørsmål.
Jeg vil gjerne vite mer om hvem de nye studentene er.
Vi må være opptatt av hvem som får muligheten til å delta i kunnskapsutviklingen. Ikke bare hvem som hadde høyt nok karaktersnitt til å komme inn.
Kommer de fra by eller bygd? Fra nord eller fra Østlandet? Er de etnisk norske, samer, innvandrere?
Er de førstegenerasjonsstudenter?
Har de foreldre med høy utdanning eller ikke?
Hvordan er balansen mellom studenter med og uten funksjonsnedsettelser?
Hvem føler at universitetet er et sted for dem – og hvem gjør ikke det?
Mangfold handler om mer enn kjønn
Vi må være opptatt av hvem som får muligheten til å delta i kunnskapsutviklingen. Ikke bare hvem som hadde høyt nok karaktersnitt til å komme inn.
Jeg ønsker meg en offentlig samtale som handler mindre om konkurranse og mer om samfunn.
Mindre om opptaksgrenser og mer om fremtid.
Mindre om prestisje og mer om læring.
For når jeg ser på dagens studenter, ser jeg ikke karakterpoeng. Jeg ser mennesker som skal være med på å løse utfordringene vi ennå ikke har funnet svar på.
Det er utfordringene vi burde snakke om. Det er utfordringene og muligheter vi burde investere i. Og det er studenter som gir meg håp for fremtiden, ikke om de opptaksgrensene de har oppnådd.
Vi trenger flere samtaler om fremtiden – ikke om opptaksgrenser.
Jeg ønsker alle studenter lykke til med skolestart og karriere.
Denne setningen er én av mine favoritter. Den kommer fra «Pinocchio», skrevet av Carlo Collodi i 1880: «Husk å være flink, modig og sjenerøs. Slik blir du et ekte menneske.»
Disclaimer : This story is auto aggregated by a computer programme and has not been created or edited by DOWNTHENEWS. Publisher: aftenposten.no
