Innsatsen har vært formidabel. Men nettopp her ligger en felle: Når førstelinjen gang på gang redder oss med ren stå-på-vilje, er det lett å tro at systemet fungerer.
Etter brannen i Krokstadelva sier justis- og beredskapsministeren at Norge «i større grad må være rustet for hendelser som dette». Vi er enige. Spørsmålet er hva det konkret betyr – og der mener vi debatten ofte stopper for tidlig.
Lærdal brant i januar, Ålesund i mai, Krokstadelva i juli. Tre tettstedsbranner på 12 år – én historie: tørt terreng, tett trehusbebyggelse, rask spredning og et utfall avgjort av langvarig innsats og vær.
Tre ganger på 12 år er imidlertid ikke uhell. Det er et system som ikke er dimensjonert for det klimaet vi allerede lever i. Brann- og redningsvesenet står overfor nye krav som krever annen kompetanse, teknologi og kapasitet enn det som finnes i dag. Det fastslår Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskaps (DSB) egen rapport «Brann- og redningsvesenet i en ny tid» fra mai i år.
I 2014 mistet Lærdal over 40 hus på én natt. I 2026 ble nesten 300 evakuert i Ålesund. Så kom Krokstadelva: Over 100 hjem borte, mer enn 400 evakuerte, den største brannen av sitt slag i Norge i moderne tid.
Heltemot på bakken og dugnadsånd i innsatsen viser ikke systemets styrke, men et system som er avhengig av at enkeltmennesker strekker seg lenger enn vi har rett til å be dem om
Tankene går til alle som mistet hjemmet sitt, og til mannskapene som sto i dette. Innsatsen har vært formidabel. Men nettopp her ligger en felle: Når førstelinjen gang på gang redder oss med ren stå-på-vilje, er det lett å tro at systemet fungerer. Heltemot på bakken og dugnadsånd i innsatsen viser ikke systemets styrke, men et system som er avhengig av at enkeltmennesker strekker seg lenger enn vi har rett til å be dem om.
Perspektivet fra en brannsjef
Jeg, Elling Himberg Krosshus, har stått på mange brannsteder og sett hvordan marginene blir mindre for hvert år. De brannene vi får, oppfører seg villere. Vi har bygget tette nabolag i tre helt inntil bratt terreng. Skogen er tørrere, og det samler seg enorme mengder brensel i skogbunnen helt inntil hus, bebyggelse og annen viktig infrastruktur.
Det har i tillegg vist seg at tørr vegetasjon og vind ikke er noen god kombinasjon for å redusere spredningsfaren. Hvis vi i tillegg legger til økt turisme og folk som ferdes i marka året rundt, så har du en kruttønne som venter på en gnist.
I dag mangler vi det laget som kan rykke ut med tyngde fra luften før brannen løper løpsk
Norske brann- og redningspersonell er knallgode, men vi må slutte å late som om vi kan løpe etter denne typen branner med slange og vannbøtte. Når det brenner i skog-by-grensen, har vi bare minutter før det tar av.
I dag mangler vi det laget som kan rykke ut med tyngde fra luften før brannen løper løpsk. Vi kan ikke basere oss på at været redder oss. Helikopterpilotene er drivende dyktige, og helikopterberedskapen er bra, men den mangler det tunge skytset som trengs oftere. En permanent brannflyberedskap betyr mannskap som trener hele året, og fly som står klare når det gjelder.
Beredskap må dimensjoneres for flere samtidige hendelser
Vi trøster oss med at brannvesenene hjelper hverandre. Men gjensidig bistand er ikke det samme som reserve. Da Krokstadelva krevde ressurser fra store deler av Østlandet, ble det tynnere andre steder. Vi flytter kapasitet rundt, vi skaper den ikke.
Som Ragni Fjellgaard Mikalsen, forsker ved Rise Fire Research, advarer om: «Hva om det oppstår tre parallelle branner? Det er da beredskapen på samfunnsnivå virkelig blir testet.»
Krokstadelva var én brann. Vi hadde ikke tålt to.
Dette er et strukturelt problem: Kommunene har ansvar, og staten stiller krav, men ingen har penger til tung reserve. Slukkekapasitet fra luften må være nasjonal og permanent, ikke ad-hoc.
Perspektivet fra en brannflypilot
Jeg, Peter Mattsson, satt hjemme og så bildene fra Drammen, tenkte jeg at der kunne vi virkelig vært en ressurs med stor slukkekraft. Med flyet jeg flyr, en Fire Boss, henter jeg vann rett fra elven – jeg skummer over vannflaten og fyller tanken på noen sekunder. Så er jeg tilbake over ilden med 3000 liter.
Fire slike fly kan slippe ut mellom 1 og 1,5 millioner liter i løpet av en arbeidsdag. Jeg sier ikke at vi hadde reddet hvert hus. Men vi hadde holdt brannen nede mens gutta på bakken fikk kontroll.
Og vi trenger alle bestanddeler: bakkemannskap, fly og helikopter. Det er da den operasjonelle effekten er enorm. Norge er som skapt for slike fly: Ifølge NVE har vi mer enn 450.000 innsjøer, fjorder og hav – nærmest ubegrenset tilgang på vannkilder. Når bakketrykket svikter, må vannet komme fra luften.
Pengene finnes, men vi henter dem ikke
Da svenske myndigheter i mars kartla nabolandenes beredskap, skrev de i mars 2026 rett ut om Norge:
«Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap, DSB, ser behov av att komplettera med tyngre ressurser, men har i dag ingen finansiering för detta.»
Vårt eget fagdirektorat erkjenner hullet – men sier pengene ikke finnes.
Men pengene finnes. Norge betaler inn i rescEU, EUs felles beredskapsordning. Vi bidrar lojalt inn, men har aldri posisjonert oss for å hente ut de samme godene.
Sverige har posisjonert seg som vertsland med fire Fire Boss-fly, og EU dekker 90 prosent av beredskapskostnaden. Systemet er slik at når det ikke brenner hjemme, settes flyene inn der Europa trenger dem. Og skulle vi selv bli rammet, er vi en del av et system som sender hjelp tilbake. Men dette er bare for dem som faktisk stiller med noe. I dag er Norge en netto mottager av trygghet vi ikke selv bidrar til å skape. Dette krever mer enn å kjøpe fly.
RescEU stiller krav til felles europeisk standard, øvelser og sømløs operasjon. Hver time norske brannflyvere trener sammen med europeiske kolleger, heves den samlede beredskapen – også vår egen.
Og i en tid der totalberedskap og samfunnets motstandskraft står høyt på agendaen, er det også et sikkerhetspolitisk spørsmål: I dag er Norge avhengig av godvilje fra utlandet om vi trenger tung luftkapasitet. Vi kan ikke leie inn trygghet. Vi må eie den.
Vi har rapportene, men mangler handling
Dette handler ikke om mangel på kunnskap. Totalberedskapskommisjonen slo alarm i 2023. Det vi mangler, er å gjøre kunnskap om til kapasitet.
Gi DSB i oppdrag å bygge en permanent slukkeberedskap med fly, i tillegg til helikoptrene.
Kjør en pilot, forankret i rescEU, med trening og øvelse sammen med europeiske partnere.
Bygg mot en varig ordning innen 2030.
Det finnes ikke noe som heter «for godt forberedt».
Disclaimer : This story is auto aggregated by a computer programme and has not been created or edited by DOWNTHENEWS. Publisher: aftenposten.no
