Vær nysgjerrig på hva barn får oppleve og erfare i barnehagen.
Debatten i vår handlet om hvorvidt barnehagestart er skadelig for ettåringen. Det er et for slapt spørsmål. Et mer krevende spørsmål for høsten bør heller være hva barnet faktisk får ta del i. Det svaret må hver enkelt barnehage levere selv.
Om få uker gjentar det seg over hele Norge: En ettåring blir båret inn i en barnehageport for første gang, og en forelder skal etter hvert gå derfra igjen. For mange foreldre er dette de vanskeligste dagene på lenge.
Risikospråk
Årets barnehagestart kommer etter en vår med høylytt debatt om nettopp ettåringene. Den debatten er besvart med kunnskap. Professor Henrik Daae Zachrisson har oppsummert at forskning ikke finner at barnehagestart rundt ettårsalderen gir adferdsvansker, og at alder ved oppstart ikke ser ut til å påvirke tilknytningen mellom mor og barn for de aller fleste. Forskerne Ingrid Midteide Løkken og Hilde Christine Hofslundsengen har gitt foreldre konkrete, forskningsbaserte råd om tilvenning.
Men når vi har slått fast at det ikke er skadelig, og at overgangen kan gjøres trygg, har vi bare ryddet bordet. Vi har ennå ikke sagt hva barnehagen gir ettåringen.
Debatten har fra starten vært formulert i risikoens språk. Er dette farlig? Hva mister barnet? Det språket har vi arvet fra psykiater John Bowlbys tidlige formulering av tilknytningsteorien, der båndet til én omsorgsperson – i hans opprinnelige versjon moren – er kvalitativt forskjellig fra og viktigere enn alle andre relasjoner barnet får. Teorien er blitt kritisert for å overse hvordan sosiale og kulturelle faktorer påvirker menneskelig adferd.
Den tette, eksklusive mor-barn-dyaden for ettåringen er altså ikke menneskets grunnform
Allerede i 1964 viste psykologene Rudolph Schaffer og Peggy Emerson at de fleste spedbarn utvikler flere betydningsfulle tilknytninger samtidig, og at de knytter seg like godt til fedre, søsken og andre faste voksne. Psykiater Michael Rutter viste senere at det som skader barn, ikke er separasjon fra mor i seg selv, men fravær av god og stabil omsorg. Poenget som har stått seg, er ikke at det må være én omsorgsperson. Det er at omsorgen må være god.
Ikke et avvik
Antropologien peker samme vei. Gjennom det meste av historien har mennesket vært født inn i nettverk der fedre, tanter, bestemødre, eldre søsken og naboer deltok i omsorgen fra de første dagene. Den tette, eksklusive mor-barn-dyaden for ettåringen er altså ikke menneskets grunnform.
Barnehagen er altså ikke et avvik fra en naturlig orden. Og den er ikke bare oppbevaring mens foreldrene er på jobb. I Norge er barnehagen faktisk det første steget i utdanningssamfunnet, med et lovfestet mandat der danning står sentralt ved siden av omsorg, lek og læring.
Danning er et gammelt ord for noe ganske konkret: å bli et menneske sammen med andre mennesker. Å oppdage at man er én blant flere. At andre vil noe annet enn deg. At verden kan deles, forhandles om og utforskes i fellesskap.
Her skjer det noe foreldre, uansett hvor gode de er, strukturelt ikke kan gi alene. Barnehageforskere har beskrevet hvordan små barn bygger sin egen kameratkultur: et meningsfellesskap med jevnaldrende der de hermer etter hverandre, deler fantasier og øver på det vanskeligste av alt – å komme inn i og ut av et fellesskap og å forstå den kulturen de er født inn i.
Det ettåringer holder på med når de møtes, er ikke en erstatning for foreldrekontakt. Det er en egen meningsskapende utviklingsarena.
Utvidet verden
Verden blir også større rent konkret. I barnehagen får ettåringen høre sanger, rim, regler og fortellinger hver dag. De får delta i felles måltider der de voksne sitter og snakker med barna, selv om barna ennå ikke kan svare tilbake. De får delta på turer ut på lekeplassen, og etter hvert utenfor gjerdet, sammen med andre barn, for å oppdage, utforske og få utvidet sin verden.
Å bytte spørsmål er ikke å pynte på virkeligheten. Tvert imot. «Er dette farlig?» kan besvares med én gang, med forskning, for alle barnehager under ett: Nei, det er ikke farlig. Men spørsmålet «Hva får barnet ta del i?» må besvares på nytt for hver enkelt barnehage.
Svaret avhenger av personalets kompetanse og engasjement, og foreldreengasjement er velkomment. At barnehagen formulerer og gjennomfører et innhold for ettåringene, er en forventning barnehageloven regulerer, ikke en trøst.
Hva får ettåringen ta del i hjemme?
Spørsmålet kan også være gyldig hjemme. Hva får ettåringen ta del i hjemme? Et barn som blir passet på hjemme, er godt ivaretatt, men ikke automatisk et barn som får delta i et fellesskap av jevnaldrende, eller et barn som får delta i en utvidet verden. Omsorg og danning er ikke det samme, og et lite barn trenger begge deler.
Til foreldre som står i porten i august: Uroen er reell, og den skal tas på alvor. Men det som skjer når porten lukkes, er ikke først og fremst at foreldrene går. Det er at et lite menneske får møte flere mennesker, høre flere fortellinger og oppdage sine første jevnaldrende lekekamerater.
Verden blir litt større, litt vanskeligere, men også rikere. Mitt råd til alle foreldre til ettåringer er: Vær nysgjerrig på hva barn får oppleve og erfare i barnehagen.
Elin Eriksen Ødegaard er professor i barnehagepedagogikk og Senterleder for BARNkunne – Senter for barnehageforskning og har en doktorgrad om de yngste barna i barnehagen fra Gøteborgs universitet (2007).
Disclaimer : This story is auto aggregated by a computer programme and has not been created or edited by DOWNTHENEWS. Publisher: aftenposten.no
