Dersom et terrorangrep er motivert av salafi-jihadistisk ideologi, bør vi si nettopp det. Ikke islam. Ikke muslimer.

0
2
Forskningen viser gjennomgående at det ikke finnes én typisk vei inn i voldelig ekstremisme eller én enkelt årsak som kan forklare radikalisering, skriver Cathrine Thorleifsson. Minnemarkering i Berlin.

Forskningen viser gjennomgående at det ikke finnes én typisk vei inn i voldelig ekstremisme eller én enkelt årsak som kan forklare radikalisering.

Høyres andre nestleder, Ola Svenneby, har rett i én viktig ting: Vi må kunne snakke tydelig om ekstrem islamisme uten å frykte at presise beskrivelser i seg selv stigmatiserer muslimer.

Dersom et terrorangrep er motivert av salafi-jihadistisk ideologi, bør vi si nettopp det. Ikke islam. Ikke muslimer. Men den voldsforherligende ideologien som legitimerer terror.

Der vi er uenige, er ikke om ekstrem islamisme skal omtales tydelig. Uenigheten handler om hva som faktisk forklarer radikalisering – og dermed hva som virker forebyggende.

Ideologi forklarer ikke alt

Ideologi er avgjørende. Den gir mening til vold, peker ut fiender og kan gjøre terror moralsk legitim i gjerningspersonens øyne. Men forskning på radikalisering viser at ideologi alene sjelden forklarer hvorfor én bestemt person, på et bestemt tidspunkt i livet, går fra ekstreme holdninger til voldelige handlinger.

Ideologien kan forklare hva som legitimerer volden. Den forklarer i mindre grad hvorfor noen blir mottagelige for slike ideer, mens andre avviser dem. Tusenvis av mennesker kan møte de samme ideologiske budskapene uten å begå vold. Spørsmålet radikaliseringsforskningen forsøker å besvare, er hvorfor noen få gjør det.

Sammensatte årsaker

Radikalisering må forstås som en prosess der ideologiske, individuelle, relasjonelle og strukturelle faktorer virker sammen over tid. Forskningen peker på at radikalisering sjelden kan forklares av én enkelt årsak, men utvikler seg gjennom en kombinasjon av risiko- og sårbarhetsfaktorer. Søken etter identitet og tilhørighet, tidligere erfaringer med vold og kriminalitet, utenforskap, livskriser, erfaringer med rasisme og diskriminering, kontakt med ekstreme miljøer, internasjonale konflikter og påvirkning gjennom digitale nettverk kan alle ha betydning.

Ingen av disse faktorene fører i seg selv til voldelig ekstremisme. Men i samspill kan de gjøre mennesker mer mottakelige for ideologier som legitimerer vold. Forskningen viser gjennomgående at det ikke finnes én typisk vei inn i voldelig ekstremisme eller én enkelt forklaring på hvorfor noen radikaliseres.

Dette var også et hovedfunn i Ekstremismekommisjonens offentlige utredning. Kommisjonen gjennomgikk 20 alvorlige straffesaker mot norske borgere dømt for voldelig ekstremisme. Atten av sakene gjaldt personer dømt for voldelig ekstrem islamisme. Ingen av radikaliseringsforløpene kunne forstås gjennom ideologi alene. Tvert imot fant vi sammensatte livsløp preget av belastninger, marginalisering og sårbarhet lenge før radikaliseringen. Flere hadde vært utsatt for vold eller omsorgssvikt i oppveksten. Mange hadde svak tilknytning til skole og arbeidsliv, og de fleste hadde vært i kontakt med ulike deler av hjelpeapparatet før de alvorlige lovbruddene fant sted.

Dette svekker ikke ideologiens betydning. Ideologien kan tvert imot være avgjørende for at frustrasjon, sinne eller opplevd utenforskap omformes til et verdensbilde der vold fremstår som nødvendig eller legitim.

Dersom kunnskapen om radikaliseringens sammensatte drivere reduseres til ideologi alene, blir også forståelsen av hvordan vold kan forebygges, for snever.

Oppmerksomheten må rettes mot ideologier, miljøer og handlinger – ikke mot mennesker på grunnlag av religion, etnisitet eller bakgrunn

Det er lett å enes om at ekstrem islamisme, høyreekstremisme og andre former for voldelig ekstremisme må motarbeides. Det vanskeligere spørsmålet er hvordan mennesker blir mottakelige for slike ideer, og hvordan radikaliseringsprosesser kan stanses før de ender i vold. Forskningen peker på at svaret må være bredere enn tiltak rettet mot ideologi alene.

Tidlig og bred innsats mot ekstremisme

Derfor omfatter forebygging også innsats mot vold i nære relasjoner, styrking av oppvekstvilkår, arbeid mot utenforskap, tilknytning til skole og arbeid, hjelp ved psykiske belastninger, innsats mot rasisme og gruppefiendtlighet, samt tillitsbygging mellom myndigheter og lokalsamfunn. Dette er ikke alternativer til sikkerhetstiltak. De er gjensidig forsterkende deler av samfunnets samlede beredskap mot voldelig ekstremisme.

Åpen debatt er en viktig del av demokratiets motstandskraft. En åpen og presis diskusjon om ekstrem islamisme er nødvendig. Samtidig må muslimer eller andre minoriteter ikke holdes ansvarlige for handlingene til noen få.

Den beste måten å unngå stigmatisering på er ikke å unngå å snakke om islamistisk ekstremisme. Det er å være presis. Oppmerksomheten må rettes mot ideologier, miljøer og handlinger – ikke mot mennesker på grunnlag av religion, etnisitet eller bakgrunn.

Forebygging er heller ikke et ansvar som bare ligger hos myndighetene. En helhetlig forebygging av voldelig ekstremisme krever innsats fra skoler, familier, lokalsamfunn og sivilsamfunn. Disse aktørene spiller en viktig rolle i å bygge tilhørighet, tillit og demokratisk motstandskraft.

Når vold begrunnes religiøst, kan ledere i tros- og livssynssamfunn ha en særlig mulighet til å utfordre ekstremistenes tolkninger. Det er noe helt annet enn å tillegge en hel religiøs minoritet et kollektivt ansvar for vold begått av enkeltpersoner.

Kunnskapsbasert forebygging

Ekstremister forsøker å overbevise mennesker om at samfunnet er delt i uforenlige leirer – muslimer mot Vesten, troende mot ikke-troende eller minoriteter mot majoriteten. Demokratiets oppgave er det motsatte: å bygge tillit, beskytte dem som gjøres til fiender, og styrke motstandskraften mot alle former for voldelig ekstremisme.

Effektiv forebygging av voldelig ekstremisme forutsetter at ideologi og sosiale forklaringer ses i sammenheng. Ideologien forklarer hvordan vold kan legitimeres. Radikaliseringsforskningen hjelper oss å forstå hvorfor noen mennesker blir mottakelige for slike ideer. En kunnskapsbasert forebygging må derfor bygge på begge innsiktene.

Cathrine Thorleifsson er førsteamanuensis ved Sosialantropologisk institutt ved Universitetet i Oslo og tidligere leder av Ekstremismekommisjonen.

Minnested for angrepet 29. juli i Berlin.

Disclaimer : This story is auto aggregated by a computer programme and has not been created or edited by DOWNTHENEWS. Publisher: aftenposten.no