Det mest interessante med Lupita Nyong’o i Christopher Nolans storfilm «The Odyssey» er ikke at hun spiller Helena, men at hun også spiller Klytaimnestra.
Lupita Nyong’o har fått mye oppmerksomhet fordi hun er farget og i filmen spiller Helena. Helena, som er gift med kong Menelaos av Sparta og ble røvet av prins Paris av Troja, er kjent som verdens vakreste kvinne.
Mindre oppmerksomhet har Nyong’o fått for sin andre rolle i filmen, som Helenas søster Klytaimnestra. Hvis Helena er kjent for sin makeløse skjønnhet, så er Klytaimnestra kjent som verdens verste kvinne: I antikkens litteratur dreper hun sin ektemann, kong Agamemnon, da han kommer seirende hjem fra trojanerkrigen. Det samme skjer i filmen.
Det at Nyong’o spiller både Helena og Klytaimnestra, kan betraktes som en genistrek fra Nolans side av minst tre grunner.
Skjebnesvangre sammenhenger
For det første fremheves viktige, men ofte mindre synlige forbindelser i mytene om trojanerkrigen. I disse mytene poengteres det gjerne at Agamemnon og Menelaos er brødre. Vanskeligere er det å få med seg at de også blir gift med to søstre.
Denne skjebnesvangre sammenhengen kommer imidlertid effektivt frem gjennom glimt i filmen. I det første glimtet ser vi en gråtende, farget jente på kanskje to år: Ifigeneia. Hun er i ferd med å bli rituelt ofret av sin egen far, Agamemnon (som ikke er farget), for at han skal få god bør over havet til Troja.
I et retrospektivt øyeblikk i filmen bruker Odyssevs hendelsen som en illustrasjon på Agamemnons brutalitet. Odyssevs forklarer da sin kone Penelope at han må bli med til Troja, hvis ikke kan også livet til deres lille sønn Telemakos stå på spill.
Tilbake i filmens nåtid får vi snart flere glimt av tante Helena. Telemakos er nå på besøk hos henne og Menelaos i Sparta på leting etter sin far. Helena er vakker, men vansiret – og hun vil snakke om sin søster. Og i nok et filmatisk tilbakeblikk får vi se hvordan Klytaimnestras fortryllende oppsyn forvandles til et morderisk raseri, oppdemmet gjennom alle årene etter henrettelsen av datteren, idet hun dreper Agamemnon for å hevne henne.
De antikke kildene spriker når det gjelder flere detaljer her, men Aiskhylos, tragediedikteren, er klar på at Ifigeneia blir drept, og at Klytaimnestra dreper Agamemnon på grunn av det. Nolan viser oss det samme. At Ifigeneia, Helena og Klytaimnestra er fargede skikkelser i filmen, bidrar visuelt sett til å fremheve disse skjebnesvangre sammenhengene.
Undergraver ideen om en makeløs skjønnhet
For det andre undergraver det faktum at Nyong’o spiller både Helena og Klytaimnestra, selve ideen om at den førstnevnte er en makeløs skjønnhet. For søsteren, Klytaimnestra, er jo maken!
Dette kan betraktes som et dristig, men også genialt grep. Ifølge mytene har søstrene felles mor, men ulike fedre. Helenas far er ingen ringere enn Zevs, den viktigste av de olympiske gudene.
Helena er utvilsomt vakker og kan av og til nærmest forveksles med Afrodite, kjærlighetsgudinnen. Helena fungerer også som Afrodites bestikkelse av prins Paris da han dømmer i konkurransen om hvem som er den vakreste blant Afrodite, Athene og Hera. Paris henter med andre ord belønningen for å ha latt Afrodite vinne, da han tar Helena fra Menelaos og dermed utløser trojanerkrigen.
Likevel skal du lete lenge for å finne ideen om at Helena er verdens vakreste kvinne, formulert i antikk litteratur. Den ideen vokser med tradisjonen etterpå. Når Nolan setter denne ideen i spill, er han derfor ikke helt på kollisjonskurs med Homer, som for eksempel kan la Helena omtale seg selv som kynopis, med hundeøyne.
Langt viktigere er det likevel at den vanlige begrunnelsen for krigen i Helenas makeløse skjønnhet blir svekket parallelt med at hun ikke like entydig fremstår som verdens vakreste kvinne. Dette underbygges ytterligere i filmen, der Odyssevs hevder at Agamemnon går til krig mot Troja ikke fordi han egentlig vil hente tilbake Helena, men fordi han vil kontrollere handelsveiene.
Trojanerne får på mange måter sin hevn over grekerne – som romere
Og mens denne realpolitiske begrunnelsen kan få oss til å tenke på Hormuzstredet i vår tid, så hører den på finurlig vis hjemme også i antikken. For de som i antikken assosieres med å ta kontroll over handelsveiene i dette området, er gjerne romerne. Og hvem er de? Jo, ifølge mytene er de etterkommere av nettopp trojanerne: For da trojaneren Aineias måtte flykte fra det brennende Troja, grunnla han omsider, etter å ha flakket omkring på sin egen odyssé, det som altså skulle bli Romerriket på den italiske halvøya. Så trojanerne får på mange måter sin hevn over grekerne – som romere. Også denne tolkningsmuligheten bidrar Nyong’o til å åpne opp for ved å legemliggjøre de to rollene.
Odyssevs’ offer
Castingen av Nyong’o kan endelig betraktes som en genistrek fra et mer overordnet perspektiv. Det handler om hva Odyssevs ofrer og hvorfor. Gjennom å tydeliggjøre sammenhengen mellom Ifigeneia, Helena og Klytaimnestra, slik Nolan gjør, blir også kontrasten tydeligere mellom Agamemnon og Odyssevs som fedre.
I samtalen med Penelope om hvorfor han må dra i krigen, dveler Odyssevs merkelig lenge ved offerets natur: Prisen for å få gudenes velvilje må være høy for den som foretar ofringen, forklarer han. Slik sett kan det virke som om det ikke kostet Agamemnon nok å drepe datteren. For selv om han kom til Troja og vant krigen, forseglet han samtidig sin egen død.
Nolans Agamemnon kan sies å ofre sin datter for sin egen skyld. Nolans Odyssevs, derimot, kan sies å ofre seg selv for sin sønns skyld – egentlig gjennom hele filmen: helt fra han drar i krigen av frykt for hva som ellers kan skje med vesle Telemakos, til han kjemper mot frierne i den avgjørende kampen. Da holder han den nå voksne sønnen unna, så ikke også han skal kunne begå drap og bli dømt til å dra i eksil. Det er en vanlig straff for slike overtredelser i den homeriske verdenen. Den straffen tar Odyssevs i stedet på seg alene (med glede, for han reiser jo av sted med Penelope).
Disse siste hendelsene er Nolans; dem finner man ikke i Homers «Odysseen». Likevel er Nolans grep på mange og dyptpløyende måter i pakt med arven etter Homer. Det er en arv som også en farget Helena – og Klytaimnestra! – nå puster nytt liv i.
Les også:
Aftenpostens anmeldelse av «The Odessey»: «Glem den tåpelige forhåndskritikken om at «The Odyssey» er woke. Christopher Nolan løfter frem originalens tidløse dilemmaer og skaper en kraftfull fortelling for vår tid.»
Disclaimer : This story is auto aggregated by a computer programme and has not been created or edited by DOWNTHENEWS. Publisher: aftenposten.no
