Det er stadig flere som overhodet ikke engasjerer seg i diskusjoner.
Teksten ble først publisert på Einar Lies Facebook-side.
Mange har delt og kommentert førsteamanuensis Inga Strümkes litt nedtrykte forventninger til møtet med studentene. Hun skriver i Khrono 9. august at hun «gruer seg til å stå foran 700 studenter og prøve å overtale dem til å være fysisk og mentalt til stede».
Mine erfaringer er ikke vesentlig forskjellige – dessverre. Jeg liker fortsatt undervisningen og møtet med studentene godt, men ikke på samme måte som før.
Sitter stille i egne tanker eller tankeløshet
De store forelesningene er kanskje ikke det mest krevende. Oppmerksomheten er riktignok mye lavere enn for noen år siden.
Jeg pleide å ha ett brudd i hver forelesningstime, med en liten oppgave eller et puzzle som studentene diskuterer i små grupper, som jeg så tar tilbake med et spørsmål som diskuteres. Jeg har nå økt til to slike, for jeg opplever at oppmerksomhetsspennet er kortere enn før.
Men øvelsen er krevende. Jeg ser fra kateteret at det nå er mange studenter som ikke deltar i samtalen, de lar seg ikke engasjere av sidemannen, men sitter stille i sine egne tanker eller tankeløshet.
Den største forskjellen ligger kanskje i pausen midt i dobbelttimen, eller snarere i starten av andre time.
Tidligere var det en krevende øvelse å komme til orde: Auditoriet summet av prat og surr, jeg klasket hendene sammen og ropte ut at NÅ BEGYNNER VI IGJEN, og etter noen runder stilnet praten. Men dette er ikke noe problem lenger. Nå er det stille når jeg kommer inn, de fleste sitter og ser inn i mobiltelefonene sine uten å snakke sammen. Det er bare å kremte lavt og gå i gang.
Men forelesningene er likevel omtrent som før, ved at jeg mest snakker til salen og håper flest mulig får ting med seg.
Mange kommer og går
Det er seminarundervisning på bachelornivå jeg gleder meg minst til. Denne har jeg alltid likt, og jeg har lagt opp undervisningen omkring aktiv deltagelse, omkring en plan for semesteret, med korte muntlige innledninger fra hver og en, gjerne supplert med en kommentar fra en annen, og med diskusjon i grupper underveis.
Det er seminarundervisning på bachelornivå jeg gleder meg minst til
Men dette blir vanskeligere og vanskeligere. Mange kommer og går, og det gjør det mer krevende å følge en slik plan. Det er også stadig flere som overhodet ikke engasjerer seg i diskusjoner i grupper, men sitter stille for seg selv uten å følge med på andres forsøk på å få til en samtale.
Rask endring
For et semester siden tok jeg i pausen fatt i en som aldri deltok, og sa at vedkommende burde engasjere seg mer og ikke trengte å sitte der hvis han ikke var interessert i aktiviteten i undervisningen. Mer så jeg ikke til ham, og det var egentlig ikke det utfallet jeg hadde ønsket.
Dette er egentlig litt nytt, jeg synes ikke det har vært en gradvis utvikling mot dagens situasjon. Slik jeg opplever det, har det skjedd noe raskt og vesentlig i løpet av de siste tre til fem årene.
En stund trodde jeg det var koronaårskullene som hadde falt litt av, men det burde nå ha gått over.
Hvordan dette skal forklares, vet jeg strengt tatt ikke. Men universitetene og studentene selv må ta et lite krafttak her, for å bringe oppmerksomhet og konsentrasjon tilbake til undervisningsrommene.
Disclaimer : This story is auto aggregated by a computer programme and has not been created or edited by DOWNTHENEWS. Publisher: aftenposten.no
