Vi måler vekt, puls og høyde, skritt, poeng, kalorier og millisekunder; alt sammen i jakten på det perfekte. Men det beste i livet lar seg kanskje ikke kvantifisere.
Morfaren min pleide å måle regnet. Han hadde en regnmåler i hagen og en bok inne i huset, og i den førte han opp hver eneste millimeter regn som falt på den ett mål store tomten rundt huset. Hver dråpe dugg som trykket seg ømt mot bringebærene, hver regnskur som strødde rosebladene utover plenen, hvert hissige hagl, hvert kyss fra gråtende kumulusskyer: Alt fant veien inn i boken til min morfar, hobbygartner og tomatdyrker par excellence.
Det var først som voksen at jeg begynte å stille meg selv spørsmål om den nitide værmålingen. Hvorfor gjorde han det, når Meteorologisk institutt gjorde det samme? Stolte han ikke på statlig ansatte meteorologer? Mente han at værsystemene over akkurat hans hus levde sitt eget liv? Og hvorfor ville han måle nedbør hver eneste dag, når livet der ute i hagen likevel gikk sin gang, uforstyrret av tallkolonnene hans?
Les hele saken med abonnement
Disclaimer : This story is auto aggregated by a computer programme and has not been created or edited by DOWNTHENEWS. Publisher: aftenposten.no
