Alle konger former sin egen rolle. Nå er det kong Haakons tur.

Ingen av de seneste kongene har vært så godt forberedt for oppgaven som kong Haakon.

Da heltekongen Haakon VII døde i 1957, syntes mange at kong Olav var en dårlig erstatning. Han var for lite opphøyd, smilte og lo for mye og omga seg med seilervenner fra Oslo vest, ble det sagt. Ikke var han høy og tynn heller, som en konge skulle være.

Skepsisen var så utbredt at Eivind Berggrav tok det opp i radio. «Olav kan aldri bli Haakon, han må og skal være seg selv. Men arven vil være med på å bestemme hans ferd», sa den pensjonerte biskopen.

Da Olav V døde i 1991, var det han som var bildet på hvordan en konge skulle være. Mange slet med å se for seg at den den gang kanskje litt trauste og konturløse kong Harald ville kunne fylle rollen like godt, men det gjorde han altså.

Nå skal Haakon VIII fylle Harald Vs sko. Det kommer han til å gjøre på sitt eget vis, for monarker må utforme rollen på en måte som passer til personligheten deres og den tiden de regjerer i.

Har senket skuldrene

Folk som kjenner kongefamilien, ser litt mer av dronning Sonja enn av kong Harald i sønnen. Fra moren har han arvet energien, gjennomføringsevnen og grundigheten. Han er mer reservert enn faren, men de siste årene har han senket skuldrene, blitt åpnere og budt mer på seg selv.

Dronning Mette-Marit har lært ham å komme i kontakt med følelsene sine. I farsarven inngår omgjengeligheten og de diplomatiske evnene.

Trond Norén Isaksen

Historiker og forfatter av sju bøker om monarkiets historie.

I en tale på kong Haralds 88-årsdag betegnet daværende kronprins Haakon ham som «min viktigste læremester og mentor gjennom hele livet», men andre har også påvirket ham.

Han har hatt mange samtaler med dronning Margrethe av Danmark om rollen som monark. «Det er ikke mange som har levd det livet jeg er på vei inn i. Dronning Margrethe er et av de få menneskene som har den erfaringen. Hun er god å snakke med og stille spørsmål til», sa han for noen år siden. Av kong Frederik har han lært å ta seg selv mer med i rollen.

Musikk, film og litteratur

Det handler om å være seg selv, slik kronprinsesse Märtha innprentet barna sine – et råd kong Harald ga videre til de neste generasjonene. Derfor preges en kongegjerning til en viss grad også av monarkens personlige interesser – som for eksempel kong Haralds enorme idrettsinteresse.

Allerede i 1998 varslet daværende kronprins Haakon at han som konge «trolig kommer til å få en noe svakere idrettsprofil enn forgjengerne mine. […] Jeg kommer kanskje til å fokusere mer på andre ting».

Selvfølgelig kommer kongefamilien fortsatt til å være til stede på en hel del idrettsarrangementer, men det er også rom for at det nye kongeparets interesse for musikk, film og litteratur kan sette sitt preg på monarkiet.

Noen ting ligger fast, men som kong Harald sa i et intervju i 2012: «Egentlig er det ikke så mye konstitusjonen pålegger oss å gjøre: Vi må være med på Stortingets åpning, på statsråd hver fredag, når nye biskoper blir innsatt og ta imot nye diplomater.» (Nærvær ved bispevigslinger er riktignok ikke et konstitusjonelt krav.)

Enkelte med svak forståelse av statsformen gir iblant uttrykk for en tro på at det ikke er så nøye om kongehuset utfører de representative oppgavene sine bare de konstitusjonelle pliktene blir oppfylt. Det er en total misforståelse av hva som forventes av et kongehus. Om de bare hadde gjort det konstitusjonen pålegger dem og brukt resten av tiden til å seile, «tror jeg ikke vi hadde vært her lenger», påpekte kong Harald.

Statsoverhode og nasjonsoverhode

Den britiske forfatteren og kringkastingsmannen Antony Jay – best kjent som en av skaperne av «Yes, Minister» – argumenterte i 1992 for at en monark har to funksjoner: statsoverhode og nasjonsoverhode. Den sistnevnte rollen var «ikke mindre viktig eller mindre interessant» enn den første, skrev han i boken «Elizabeth R».

Statsoverhoderollen omfatter de konstitusjonelle funksjonene og er godt definert: «Parlamentet må åpnes, kongelige resolusjoner må utstedes, lovvedtak må sanksjoneres, ambassadører må akkrediteres, gjestende statsoverhoder må tas imot og underholdes.»

Rollen som nasjonsoverhode er «langt fra like klart definert», men det dreier seg om de anledningene «hvor monarken handler gjennom sosial innflytelse heller enn konstitusjonell myndighet – ordensvesenet, hageselskaper, besøk rundt omkring i landet, møter med folkemengder, beskytterskap, personlig kontakt og forholdet til mediene».

Jays tanker var så treffende at de i dag er å finne på det britiske kongehusets nettside. Der kan vi lese at monarken i tillegg til oppgavene som statsoverhode «har en mindre formell rolle som ‘nasjonsoverhode’. Monarken opptrer som et fokus for nasjonal identitet, enhet og stolthet, gir en følelse av stabilitet og kontinuitet, anerkjenner offisielt fremgang og fortreffelighet og støtter idealet om frivillig innsats».

Vil trenge hjelp

Det er rollen som nasjonsoverhode en monark har stor frihet til å forme etter egen personlighet, egne preferanser og ikke minst den tiden og det samfunnet han eller hun regjerer i.

Som kong Harald gjorde, vil kong Haakon sikkert endre på noen av de tingene som ikke fungerte optimalt under forgjengeren, eller som var mer hensiktsmessig i en annen tid. Samtidig kommer han til å videreføre mange av de tingene som fungerte godt under kong Harald. Også for ham er det et mål «å bidra til at alle som utgjør Norge, kan føle seg som ett folk», sa han i 2023.

Han kommer til å trenge hjelp. I talen sin ved kong Frederiks statsbesøk i 2024 minnet kong Harald om at «folkets støtte alene kan ikke bære en konge». Hans erfaring var at «familien er kanskje ditt aller viktigste støtteapparat». Et kongehus kan ikke være et enkeltmannsforetak.

I memoarene sine understreker også kong Juan Carlos av Spania familiens betydning for en monark: «Takket være at alle tok del, kunne jeg være på to steder på én gang og ledsage det spanske folket så mye som mulig i deres gleder, sorger og utfordringer.»

Med tanke på dronning Sonjas alder, dronning Mette-Marits ennå uavklarte helsesituasjon og prinsesse Astrids død kommer kong Haakon til å trenge både kronprinsesse Ingrid Alexandra og prins Sverre Magnus for å kunne være to steder på én gang.

Godt forberedt

Skal et monarki overleve, må det aldri slutte å utvikle seg. Som det gjorde for kong Harald, vil det ta tid for kong Haakon å finne sin måte å gjøre tingene på, men ingen av de seneste kongene har vært så godt forberedt for oppgaven som han.

Det skyldes blant annet at kong Harald lot ham være tett involvert i kongehusets arbeid, tok ham med på råd og betrodde ham mye ansvar. Med årene overtok den daværende kronprinsen stadig flere av kongens oppgaver og ble i praksis daglig leder på Slottet. Dermed blir ikke overgangen like stor som den var fra kong Olav til kong Harald.

I motsetning til Olav V hadde Harald V full tiltro til etterfølgeren sin. «Det kommer til å bli bra med ham når den tid kommer», sa han. «[…] Han har vært med hele min periode som konge og vært involvert hele tiden. Så får han ta med seg det han vil, og forandre på det han vil.»

Nå er tiden kommet for at Haakon VIII skal forme kongerollen i sitt bilde.

Disclaimer : This story is auto aggregated by a computer programme and has not been created or edited by DOWNTHENEWS. Publisher: aftenposten.no