Dette er en kommentar
Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Det er egentlig en liten bragd.
Denne uken rullet den andre renteøkningen på kort tid over det norske folk. Samtidig er det et dieselbrøl på gang. Det vil trolig vedvare fordi lite tyder på noen snarlig løsning i Midtøsten eller bedring i raffinerikapasiteten. Prisene vil heller gå mer opp enn kraftig ned.
I næringslivet – som ikke har Norgespris – biter de negler fordi strømprisene kan skyte i været i vinter. Alt dette mens den rødgrønne koalisjonen spriker, og Senterpartiet knapt venter til blekket er tørt i en avtale før de forsøker å skaffe flertall med opposisjonen.
Statsministeren heter fortsatt Jonas Gahr Støre, han som sammen med finansminister Jens Stoltenberg i valgkampen lovet «rentekutt for de mange, ikke skattekutt for de få».
Og hva har debatten de siste ukene handlet om?
Høyre.
Støre og Co. burde sende konfekteske og takkekort til Høyres Hus.
Høyre har klart å bli utpekt som hovedansvarlig for høye drivstoffpriser mens partiet sitter i opposisjon. Ansvarlighet er bra, men det sprenger skalaen å være ansvarlig for avgiftsnivået som landets nest største opposisjonsparti.
Selv om Frp og Senterpartiet kaster både bensin og diesel på bålet, har Høyre laget rotet selv. I vår hoppet de på et forslag om å redusere avgiftene i fire måneder og skapte dermed en viss forventning. Allerede etter noen uker begynte partiet å vingle.
Når drivstoffprisene trolig fortsetter å øke i høst – og situasjonen kan bli verre fordi Trump vil stanse all eksport av diesel fra USA – lukker partiet døren for nye avgiftslettelser.
Ingen blir fornøyd. Ansvarlighetsvelgerne misliker flørten med populismen, mens de andre forståelig nok lurer på hvorfor avgiftslettelse er uaktuelt når prisene vitterlig ikke har gått ned igjen.
Bakenfor ligger et større problem.
Drivstoffsaken kom mens Høyre fortsatt slikket sårene etter det tredje dårligste valgresultatet i historien – og før nyvalgt partileder Ine Eriksen Søreide og hennes to nestledere hadde fått satt en retning for partiet.
En partiledelse som ble anklaget for å være usynlig, har nå fått én sak de forbindes med: Nei til lavere drivstoffavgifter.
Man behøver ikke First House for å se at det kanskje, muligens hadde vært bedre å bryte lydmuren med en sak som var litt mer populær.
Mange i partiet er frustrerte. Men frustrasjonen går flere veier.
Høyre er på mange måter sin egen verste fiende akkurat nå, mener en som er plassert langt unna maktens korridorer i Oslo. Interne kritikere gjentar og forsterker budskapet fra Frp og Senterpartiet om en Oslo-basert ledelse som ikke forstår hele landet.
Mange mener det ikke er riktig. Like fullt blir det et etterlatt inntrykk.
Høyre har alltid vært knyttet til en elite i hovedstaden. Slik er det for et gammelt maktparti med røtter i embetsmannsstaten.
Men partiet har også på sitt vis vært et motmakt-parti, et talerør for folk som er irriterte eller sinte på den store, klumpete, byråkratiske staten. Denne motmakten har et geografisk hjerte: kysten fra sør til vest.
Under høyrebølgen på 1980-tallet var Høyre aller sterkest rundt Oslofjorden, men de helt nye velgergruppene kom langs kysten, i kjølvannet av det motkulturelle folkepartiet Venstres kollaps. Disse områdene ble avgjørende for folkepartiet Høyre. Det var også her flertallet ble reddet da Erna Solberg fikk flertall igjen i 2017 (en regjering jeg for øvrig satt i).
Kampen om disse velgerne er en strid om hvem som skal være motmaktens stemme.
Etter åtte år i regjering, ble Høyre mer og mer Oslo-makt og mindre og mindre motmakt, mener en som følger vestlandspolitikken tett.
Når Sylvi Listhaug snakker, er det som motmaktens trompet. Mot Oslo-dominans, urbane eliter og alle som ikke forstår seg på verdiskaping og det virkelige livet. Trygve Slagsvold Vedum har gjort det samme budskapet til sitt politiske livsprosjekt.
Det handler strengt tatt ikke om hvor du bor. Listhaug bor på beste vestkant i Oslo.
Når folk fra Høyre snakker, kan det høres ut som en formaning fra embetsmannsstaten. Men partiet må finne tilbake til noe som også treffer en småbedriftseier på Stord.
Det handler om kysten fra Arendal til Molde, sier en til meg.
Og Jon Gelius alene er neppe nok.
Jeg har vært høyrepolitiker og sittet i Erna Solbergs regjering fra 2013–21. Jeg gikk ut av partiet og politikken da jeg begynte i E24.
Les også
Høyres største problem er ikke uansvarlighet
Les også
Partiet som så gjerne ville være rampete
Les også
Høyre har dårlig tid
Les også
Ideen om et konservativt folkeparti
Disclaimer : This story is auto aggregated by a computer programme and has not been created or edited by DOWNTHENEWS. Publisher: aftenposten.no
