Når politikere påtar seg styreverv i selskaper som er tett koblet til offentlig forvaltning, utløses et tilbakevendende mønster i norsk offentlighet: en habilitetsdebatt, en presisering av formelle regler – og til slutt en avgang.
-
Hedda Foss Five
Daglig leder i Grenland Næringsforening og tidligere ordfører for Arbeiderpartiet i Skien
Dette er et leserinnlegg
Innlegget gir uttrykk for skribentens holdning.
Saken der Kari Sofie Bjørnsen nylig trakk seg fra styret i Asplan Viak, er langt fra unik. Den er snarere symptomatisk.
Kari Sofie Bjørnsen ble sist høst valgt inn på Stortinget for Høyre fra Akershus og sitter i energi- og miljøkomiteen.
Hun valgte å beholde styreplassen i Asplan Viak AS, som kaller seg «Norges største rådgivende ingeniør-, plan- og arkitektfirmaer». De jobber blant annet med havvind, og har en egen portefølje på natur og klima.
I midten av januar trakk Bjørnsen seg fra styrevervet etter at hun fikk kritikk om rolle- og interessekonflikt fra stortingsrepresentant Mimir Kristjansson fra Rødt.
I kjølvannet av slike saker blir åpenhet ofte løftet frem som løsningen. «Alt var kjent», sies det. «Vervet var registrert». Men åpenhet er et minimumskrav – ikke en tilstrekkelig forutsetning for godt styrearbeid. Det avgjørende spørsmålet er ikke om et verv er offentlig kjent, men om den som påtar seg vervet evner å vurdere sin egen rolle, maktposisjon og reelle habilitet.
I CORPRTs anbefaling for styrearbeid understrekes nettopp dette poenget: Styremedlemmer må ikke bare følge lovens bokstav, men også utvise profesjonelt skjønn. Faggruppen for politisk valgte styremedlemmer peker på et gjennomgående problem i norsk politikk: habilitet vurderes for sent, for snevert og ofte først når medietrykket blir merkbart.
Styrets rolle er å ivareta virksomhetens langsiktige interesser. For politisk valgte styremedlemmer innebærer dette en dobbel forpliktelse. De representerer ikke bare seg selv, men også tilliten til det politiske systemet. Da holder det ikke å vise til at «regelverket er fulgt». Det forventes modenhet nok til å stille det ubehagelige spørsmålet i forkant: Hvordan vil dette vervet kunne påvirke tilliten gitt min øvrige rolle?
God habilitetsvurdering handler om dømmekraft. Om evnen til å se seg selv utenfra. Om å forstå at interessekonflikter ikke bare er faktiske, men også opplevde. Og at nettopp opplevd habilitet ofte er det som avgjør om et styre beholder legitimitet.
Når slike saker gjentar seg, er det ikke fordi regelverket er uklart. Det er fordi forventningene til styrekompetanse i politisk sammenheng fortsatt er for lave. Å sitte i et styre er ikke en birolle. Det er et tillitsverv som krever selvstendig vurdering, kontinuerlig refleksjon, og noen ganger viljen til å si nei, før andre må be deg gå.
Åpenhet er selvsagt. Dømmekraft et minimum.
Disclaimer : This story is auto aggregated by a computer programme and has not been created or edited by DOWNTHENEWS. Publisher: aftenposten.no
