Det er flertall for monarki, men ikke for at kronprinsessen skal bli dronning. Det lar seg ikke forene.

I et kongehus går plikt alltid foran lyst. Alt de gjør, reflekterer på monarkiet og også på landet.

«Det kan se ut som at kronprinsessen har ført det norske folk bak lyset», sa Per-Willy Amundsen, kontroll- og konstitusjonskomiteens leder, tirsdag i forrige uke.

Slik er ingen i kongehuset blitt omtalt fra Stortingets talerstol før. 54 prosent støtte for monarkiet i Aftenpostens måling forrige torsdag er det laveste nivået som noen gang er målt.

I fjor greide kongefamilien gjennom hardt arbeid og endringsvilje å få pilene til å peke oppover igjen etter flere års synkende oppslutning. Nå er dette nullet ut og vel så det på grunn av kronprinsessens vennskap med Jeffrey Epstein.

Kongehusets livsblod

Etter overgrepsdommen i 2008 og Virginia Giuffres offentlige beskyldninger i mars 2011 distanserte flere gamle venner seg fra Epstein. Derfor var han ute etter nye venner som kunne kaste glans over ham og dermed bidra til å rehabilitere ham, så han kunne fortsette som før. Epstein visste hvordan han skulle manipulere folk til å føle seg spesielle og dermed få tillit til ham. Kronprinsessen gikk i fella.

Folkets tillit er kongehusets livsblod. De står til ansvar overfor folket, og når kronprinsessen er i stand til det, må hun åpenbart følge statsministerens klare beskjed om å forklare seg. Alle kort må på bordet om tilliten skal gjenreises, men det vil neppe være nok i seg selv.

Det finnes ingen enkle svar på hvordan skadene eventuelt kan repareres. Krav om at noen på Slottet eller i Utenriksdepartementet (UD) må sparkes, fremstår som noe sagt i affekt eller som forsøk på å flytte ansvaret vekk fra kronprinsessen. UD planlegger ikke feriene hennes og siler ikke mailene hennes.

Om de kongelige skal låne et hus, bør hoffet rutinemessig gjøre en bakgrunnssjekk. Men de som hadde de relevante stillingene ved hoffet i 2011-2014, har allerede sluttet. Å sparke de som har disse jobbene i dag, ville være å rette baker for smed. Ansvaret i denne saken er kronprinsessens, og hun kan ikke sparkes.

Monarki eller republikk?

Fortsatt er det flertall for monarki, men et mindretall ønsker at kronprinsessen skal bli dronning. Det lar seg ikke forene. I et monarki får man ikke velge landets fremste representanter. Dermed står valget mellom monarki med Haakon som konge og Mette-Marit som dronning eller republikk uten noen av dem.

Kronprinsessen har posisjonen utelukkende i kraft av å være gift med kronprinsen, og ingen anstendige mennesker ville mene at noen skulle pålegges å skille seg fra ektefellen, akkurat som ingen kan pålegges å gifte seg med noen.

Å hoppe over en generasjon i tronfølgen er en dårlig idé. Kronprinsen er ikke blitt beskyldt for å ha gjort noe galt og er godt skikket til å bli konge. Prinsesse Ingrid Alexandra er ikke klar til å bli statsoverhode om kongen skulle dø i morgen.

Alvoret i saken skal ikke bagatelliseres, men man skal heller ikke miste proporsjonssansen. Kronprinsessens har gjort noe fryktelig dumt, vist mangel på dømmekraft, latt seg utnytte og neppe vært helt sannferdig, men hun er ikke anklaget for kriminelle handlinger eller for å ha misbrukt posisjonen sin. I motsetning til Thorbjørn Jagland, Terje Rød-Larsen, Mona Juul og Børge Brende hadde hun allerede i 2014 tross alt vett nok til å bryte en kontakt hun aldri skulle hatt.

Hun er ikke i nærheten av Andrew Mountbatten-Windsor (tidligere prins Andrew), som er anklaget for alvorlige forbrytelser og fratatt æresbevisninger. En tilsvarende «livstidsdom» for kronprinsessen ville være en overreaksjon.

Det ville også være en merkelig konstruksjon om en konges ektefelle offisielt var «ingenting». Dessuten ville det være vanskelig rent praktisk, ettersom kongehuset allerede er underbemannet.

Nå er sinnet så stort at kronprinsessens nærvær vil være en distraksjon fra kongehusets arbeid og av mange bli oppfattet som provoserende. Trolig vil det være best om hun holder en lav profil i en lengre periode etter at hun har forklart seg.

En innsatsvilje det står respekt av

Med den belgiske forfatteren Mario Danneels’ ord forventes et kongehus å være nasjonens moralske hjørnestein.

Det vil være langt fra lett å vinne tilbake tilliten en dronning bør ha, og Epstein-saken vil alltid henge ved henne. Men med tiden vil hun kanskje kunne bli tilgitt og bygge opp igjen noe av den tapte tilliten.

Kronprinsessen har stor personlig varme, er god til å skape kontakt med folk og gjør en fin jobb for litteraturen. Dessuten har hun en innsatsvilje som det står respekt av. I fjor utførte hun flere offisielle oppdrag enn man kunne forvente på det stadiet hun befinner seg av den livstruende sykdommen.

Større bevissthet om forskjellen mellom et kongehus og en vanlig familie vil være en fordel. De siste årene har kongefamilien trukket et for skarpt skille mellom offentlig og privat og iblant kunnet gi inntrykk av at de betrakter seg som en alminnelig familie.

Slik ser ikke folket det, selv om de er glade for å ha et folkelig kongehus.

«Midt i en nærhed skal der også være en distance. Blot en lille smule. Som egentlig ikke ses, men muligvis føles. Og som befolkningen inderst inde forventer oprethold», observerte Danmarks kloke dronning Ingrid i 1996.

Selv om kongelige har rett til et privatliv, er de aldri privatpersoner. Alt de gjør, reflekterer på monarkiet og også på landet. Som saken om kronprinsessen og Epstein viser, gjelder det også hva de foretar seg privat.

Derfor kan det for eksempel ikke være hemmelig hva prins Sverre Magnus gjør, hvem han jobber for eller hvilke kommersielle bindinger han har.

Det går heller ikke an å hevde at noen med offisiell status som medlem av kongefamilien «er ikke en offentlig person», som kronprinsessen gjorde da Marius Borg Høiby fylte 20.

Plikt foran lyst

Inntil nylig har kronprinsparet insistert på at de voksne «barna» bare må få være unge, studere og finne sin vei. Slik fungerer det ikke i et kongehus, hvor store privilegier og store forpliktelser går hånd i hånd.

Prinsesse Märtha Louise har vist at tanken om at prinser og prinsesser må få gjøre som de vil, må droppes. I et kongehus går plikt alltid foran lyst. Prinsesse Astrid kan holde foredrag om det.

Man kan heller ikke la ønsket om å gjøre sin datter til lags gå på bekostning av kongeembetets autoritet, som kongen gjør når han gang på gang møter Märtha Louises stadige avtalebrudd med å vende det andre kinnet til.

«Som diplomat er du på jobb for Noreg 24 timar i døgnet. Om du får tilbod om gode og tenester, får du det ikkje på grunn av deg sjølv. Du får det fordi du er diplomat og kan tilby noko. Då skal du takke nei til det», sa tidligere ambassadør Kåre Aas til Klassekampen forrige tirsdag.

Det samme gjelder for kongefamilien, som kan tilby en glans mange ønsker å sole seg i. Derfor er det ikke gitt at det alltid er en privatsak hvem de omgås.

I 2015 vakte det oppmerksomhet at kronprinsparet ferierte på en luksusyacht som det kostet to millioner kroner i uken å leie. Ifølge kronprinsen dreide det seg om et gratis opphold hos en venn, som han nektet å navngi. Båten kunne knyttes til «milliardærer i Florida».

«Jeg ser at mange mener mye. Vi har fasiten og vet at det ikke er så problematisk. For oss virker det greit», fastslo kronprinsen, som vanligvis er åpen for å høre begge sider av en sak.

Nå vet vi at kronprinsessen to år tidligere også hadde syntes det var greit å låne sin venn Jeffrey Epsteins hus. Lærdommen er at det ikke nødvendigvis er kongehuset alene som skal avgjøre hva som har offentlig interesse.

Regjering og storting har i for stor grad latt kongehuset seile sin egen sjø og forsømt å ta grep som ville ha gjort det tydeligere hva som forventes av kongehuset, og bidratt til å gjøre kongehuset mer velfungerende.

Kongefamilien kan kanskje være tjent med å lytte mer, og hoffet kan bli flinkere til å komme med motforestillinger.

«En god stabssjef er villig til å reise seg og se presidenten i øynene og si nei», har Bill Clintons stabssjef Leon Panetta sagt. Det samme gjelder for hoffsjefer. Kong Frederik og dronning Mary rådfører seg med sin hoffsjef også når det gjelder private planer.

Kongelige er også mennesker. Men glemmer de at de aldri er privatpersoner, risikerer de å bli nettopp det – i en republikk.

Disclaimer : This story is auto aggregated by a computer programme and has not been created or edited by DOWNTHENEWS. Publisher: aftenposten.no