Det er historisk at Ali Khamenei er drept, og Iran vil nå bli forandret for alltid. Men det vi står foran, kan bli enda farligere. Også når amerikanerne igjen mister interessen for Midtøsten.
Da Irans øverste leder i forrige uke ble drept i et koordinert og nøye planlagt militært angrep, visste USA og Israel nøyaktig hvor i Teheran han befant seg. Grundig etterretningsarbeid lå bak den sofistikerte operasjonen, som i seg selv er en fascinerende studie og nærmest kunne ha vært hentet fra en TV-serie.
Amerikansk og israelsk etterretning hadde brukt flere år på å analysere ayatollaens bevegelser for å kunne nappe ham rett ut av det iranske maktapparatet. Samtidig brukte Iran tid på å innrømme at han faktisk var død, etter først å ha sendt ut nølende meldinger.
Khameneis død førte imidlertid ikke til umiddelbar regimeendring eller statlig kollaps. Israel har siden også bombet en bygning brukt av Ekspertrådet i Qom, rådet som skal finne Irans neste øverste leder. Mojtaba Khamenei og Hassan Khomeini blir nevnt blant aktuelle kandidater. Og selv om avgjørelsen lar vente på seg, har Iran varslet at en arvtager snart blir annonsert.
Advarte mot USA
Da den 86 år gamle ayatolla Ali Khamenei ble drept, hadde han styrt Iran som øverste leder siden 1989. Hans politiske liv besto av å samle folk mot USA, med rester av gamle antiimperialistiske slagord. Det var hans tydeligste budskap og kanskje også viktigste oppgave.
Khamenei benyttet enhver anledning til å vise amerikanerne at han ikke lot seg skremme. Bare noen dager før han ble drept, advarte han Trump mot å angripe Iran: «Et krigsskip er farlig, men det finnes våpen som kan sende det til bunnen av havet.»
Fikk sin drømmedød
I sine siste leveår opplevde Khamenei flere protestbølger fra eget folk. Han rakk å bli et symbol på kvinneundertrykking etter at den 22 år gamle Mahsa Amini døde i iransk politiarrest i 2022 og kvinner over hele verden brente hijaben.
Han rakk også å bli et symbol på massedrap da sikkerhetsstyrker slo brutalt ned på protestene som startet i desember 2025. Det begynte som frustrasjon over den økonomiske situasjonen og endte i blodbad i iranske gater, der flere titusener skal ha blitt drept.
Med andre ord: Da Khamenei nylig ble drept av Israel og USA, var han upopulær og ledet et regime som var i ferd med å miste kontrollen, lammet av en bred folkebevegelse i Iran.
Likevel fikk han døden i gave, en perfekt død, en han bare kunne drømme om. Ved å bli drept av USA og Israel døde han som martyr, som evig shaheed. Han ofret seg og fikk en død som ga livet hans en mening. Khamenei døde for den saken han levde for. Men ved å eliminere Khamenei er problemet langt fra løst.
Usynlige maktstrukturer
Sammen med Khamenei er også mange sentrale nøkkelpersoner i det iranske maktapparatet drept. Blant dem er forsvarsministeren, sentrale sikkerhetsrådgivere og sjefen for bakkestyrkene i revolusjonsgarden.
Inn i krigens andre uke ser vi et mønster: Det iranske regimet er ikke avhengig av enkeltpersoner. Det er en teokratisk stat med parallelle og delvis usynlige maktstrukturer, der trusselen ikke har bare ett ansikt.
Regimet er bygget for å overleve. Selv om Israels sikkerhetsminister hevdet at drapet på Khamenei var som å «kutte hodet av slangen», ser vi at slangen lever, og at demokrati ikke er i sikte.
Sorg og styrke
Propagandamaskineriet er godt i gang. Iran har vist bilder av sørgende kvinner og menn kledd i svart, samlet for å kreve hevn etter drapet på sine ledere. Et iransk nyhetsanker begynte å gråte på direktesendt statlig TV da den offisielle meldingen om Khameneis død ble lest opp. I bakgrunnen kunne man høre andre som også gråt. Det er varslet nasjonal landesorg for martyrdøden.
Den høylytte gråtingen er ikke tilfeldig. I Iran har sorgen en mobiliserende og ideologisk kraft. Når iranere gråter, er det ikke bare fordi de føler tap. Sorg er heller ikke et tegn på svakhet. Den gir styrke som bygger opp til hevn. Ofring gjøres med stolthet. Dette er det vanskelig for mange utenfor Iran å forstå.
Det iranske bybildet og kulturen er sterkt preget av martyrdom. Overalt finnes fortsatt plakater av krigshelter som døde i Iran-Irak-krigen som startet i 1980. Martyrdommen har en helt spesiell plass i Iran og kan spores tilbake til slaget ved Karbala i 680. Hendelsen ble et vendepunkt i splittelsen mellom sjia- og sunnimuslimer og handlet om hvem som skulle lede det muslimske samfunnet etter profetens død.
I Iran uttrykkes denne martyrkulturen gjennom sørgeseremonier der folk slår seg rytmisk på brystet under sørgetiden Muharram, gjennom store prosesjoner i gatene og såkalte majlis, samlinger i moskeer, hvor man både ber og gråter sammen.
Eksistensiell krise
Det iranske regimet står nå i en eksistensiell krise. De har lite å tape, heller ikke enkeltpersoners død, fordi de raskt gjøres til evige martyrer. Det gjør regimet farligere og mer uforutsigbart enn mange hadde ventet.
Arabiske og muslimske naboland er allerede rammet av krigen som har spredt seg bredt. Europa er dratt inn. Amerikanske baser i Emiratene er mål, og folk er strandet i det som nylig fremsto som ferieparadis i et slags nytt og stabilt Midtøsten.
Nå er alt dette snudd på hodet.
I mange år var håpet at regionalt diplomati og mer samarbeid kunne stabilisere Midtøsten, og at en ny maktbalanse var i ferd med å etablere seg med et svakere Iran og et Saudi-Arabia og golfstater i økonomisk vekst.
Men Iran har allerede aktivert sine allierte proxygrupper, som Hizbollah og Houthi-bevegelsene. Disse er en del av den såkalte «axis of resistance» og er mindre kraftfulle enn tidligere, men kriger som denne skaper også ny rekruttering.
De logiske alliansene er forlengst borte. Samtidig sprer sinnet seg globalt over angrepene, både på sivile i Iran og i andre land, og over det mange oppfatter som en uberettiget krig ført av USA og Israel.
Og mens verden reagerer med sjokk og sinne, sørger iranerne til de finner ny styrke.
Disclaimer : This story is auto aggregated by a computer programme and has not been created or edited by DOWNTHENEWS. Publisher: aftenposten.no
