Det er en pågående politisk prosess.
Da Donald Trump ble USAs president for annen gang, signaliserte det nye regimet klart og tydelig at verdifellesskapet med Europa var over. Den liberale verdensordenen USA selv hadde skapt, med sine demokratiske idealer, sin frihandel og sin visjon om stadig videreutviklet samarbeid, skulle vekk. USAs hovedfokus skulle være Asia, spesielt maktkampen med Kina.
Dette var en grunnleggende utfordring for Europa, som gjerne ville beholde den liberale verdensordenen og verdifellesskapet med Nato. Verdifellesskapet var blant annet limet i Nato-alliansen. For et Europa som, med unntak av Frankrike, i mange tiår hadde overlatt store deler av sitt forsvar til USA, ble USAs sikkerhetsgaranti sett på som avgjørende viktig.
Vanskelig balansegang
Det lå dermed i kortene fra første dag at europeiske ledere ville få en vanskelig balansegang. På den ene side var Trump-regimet en trussel mot europeiske verdier, ja, for hele vår levemåte. På den annen side var Trump president for Europas sikkerhetspolitiske anker gjennom et trekvart århundre.
Europeiske ledere håndterte dette dilemmaet forholdsvis likt. På den ene side snakket de i generelle vendinger om betydningen av å opprettholde den liberale verdensordenen. De handlet tilsvarende. Frihandelsavtaler med Latin-Amerika og India, som var blitt forhandlet frem over to tiår, kom plutselig på plass. Det kom initiativ for å bygge en europeisk forsvarsunion. Bi- og multilaterale sikkerhetspolitiske avtaler ble styrket. Samarbeid med alt som kan krype og gå av likesinnede stater ble styrket.
Europa svarte altså på de amerikanske angrepene ved å samle seg ytterligere. På den annen side avsto de stort sett fra å kritisere USA direkte. Tanken var at skulle man beholde amerikansk støtte, var det lurt å ligge lavt. Den tanken hvilte på to forutsetninger: at USA faktisk ville komme Europa til hjelp, og at USA ikke selv truet Europa.
Sikkerhetsgaranti?
Etter et år med det nye Trump-regimet ble det klart at ingen av disse forutsetningene holdt mål. USA faset ut blant annet det aller meste av hjelpen til Ukraina, opptrådte i flere tilfeller som en støttespiller for den aggressive part, Russland, og solgte til og med militærmateriellet Europa kjøpte av dem for å gi til Ukraina, til overpris.
USA viste altså klart og tydelig at landet ikke var nevneverdig interessert i å komme Ukraina og Europa til unnsetning mot et stadig mer militarisert Russland. Dermed satte USA selv også spørsmålstegn ved sin egen generelle sikkerhetspolitiske garanti til Europa.
Om USA ikke ville hjelpe Ukraina når et samlet Europa ba om det, hvorfor skulle man da feste lit til noen felles sikkerhetsgaranti?
Brudd
Da så USA på toppen av det hele truet et europeisk land, Danmark, med militært angrep, gikk USA fra å være en mulig sikkerhetsgarantist til å bli en sikkerhetsutfordring for Europa.
Da USA enda grundigere understreket at landets respekt for spillereglene i internasjonal politikk ikke var der, ved å pågripe Venezuelas statsoverhode og å gå til krig med Iran uten engang å levere noen god grunn til å gjøre det, var begeret fullt. Det var ikke lenger noen grunn til å holde tilbake kritikken.
Land etter land markerer nå økt avstand til Trumps USA. Lengst går Spania. I Skandinavia tar vi det, karakteristisk nok, litt mer dempet. Både Danmarks og Norges statsminister går nå ut og sier at USA ikke lenger er vår nærmeste allierte.
Bak denne ganske forsiktige formuleringen ligger det intet mindre enn et sikkerhetspolitisk brudd med vest-europeisk sikkerhetspolitikk siden den annen verdenskrig. USA er ikke lenger Europas sikkerhetspolitiske anker. Europeiske statsledere snakker fortsatt om USA som en nær alliert og, i Norges tilfelle, endog som den viktigste allierte, men dette er retoriske plasterlapper.
Bruddet har gått fra å være noe vi analytikere har snakket om, til å bli noe Europas statsledere selv har begynt å iverksette.
I grevens tid
Bruddet kommer i grevens tid. Det ble ganske raskt klart at USA har gått seg bort i Iran. Med Hormuzstredet stengt er verdensøkonomien truet. Løsningen på denne situasjonen, som USA med letthet burde ha forutsett, men tydeligvis ikke gjorde, er å sende amerikanske fartøyer inn i Den persiske gulf for å eskortere handelsskip.
Det er imidlertid ikke Trump rede til å gjøre. Han gikk til valg på at han ikke skulle krige og har et mellomvalg til høsten å tenke på. Da blir det for farlig å utsette amerikanske fartøyer for droneangrep og død ved å sende dem inn i Hormuzstredet. Trumps forslag til løsning på denne situasjonen så langt har vært å be, eller snarere true, Europa til å ta denne risikoen. Om ikke truer Trump med å torpedere Nato.
Hadde denne trusselen kommet for noen måneder siden, før Europas ledere hadde kommet til den erkjennelse at et brudd var uunngåelig, kunne denne situasjonen ha endt med at Europa faktisk hadde stilt opp for Trump i Gulfen, for å redde Nato. Nå når bruddet har begynt, kommer ikke Europa til å seile til Den persiske bukt, og godt er det.
Europa har nå mer enn nok med å konsolidere sitt eget forsvar, hvilket vil si å videreutvikle engasjementet i Ukraina og integrere sine egne styrker. Spørsmålet er selvfølgelig hvordan dette skal kunne skje i et Nato som fortsatt er gjennomsyret av amerikansk tilstedeværelse fra topp til bunn.
En europeisk forsvarsunion
Noen av svarene er å finne i stadig sterkere samarbeid i Europe om utvikling av våpensystemer, felles trening og integrering av spesifikke kapasiteter. Et annet svar på bortfallet av USA som Europas sikkerhetspolitiske anker ser vi i Frankrikes atominitiativ.
Frankrike har helt konsekvent holdt sine kjernefysiske våpen for seg selv og klare til bruk i alle retninger, også vestover. Nå åpner de for å utvide sin atomparaply til også å gjelde resten av Europa.
Det vi ser, er altså intet mindre enn noe av det nærmeste vi kommer en samfunnsvitenskapelig lov: Der én måte å løse et erkjent problem på faller bort, vil en ny materialisere seg. Natos arvtager, en europeisk forsvarsunion, har allerede begynt å materialisere seg.
Disclaimer : This story is auto aggregated by a computer programme and has not been created or edited by DOWNTHENEWS. Publisher: aftenposten.no
