Overgripere er ikke monstre. De er vanlige mennesker, naboen din eller kollegaen din.
Ikke kall pedofile «monstre». Ikke kall overgripere «monstre». Det var ikke et monster som forgrep seg på meg da jeg var barn. Det var heller ikke et monster som forgrep seg på meg da jeg var ung kvinne. Det var en mann.
Psykiateren Amir David Arden skriver i sin kronikk i Dagbladet 5. mars : «Det er lett å plassere voldtekt i en kategori av «monstre» og «avvikere». Det gir oss avstand. Det gir oss ro. Men overgrep skjer i relasjoner.»
Da jeg var barn, var det en mann. Han hadde familie og barn. De voksne stolte på ham. Han hadde snille øyne, tok oss med på fine turer. Jeg syntes han var snill. Det var på samme tid overgrepene pågikk.
I mange år husket jeg ikke det som hadde skjedd, før minnene plutselig kom da jeg var i begynnelsen av 20-årene. Rundt samme tid opplevde jeg overgrep som voksen. Også han var bare en mann. Et menneske.
Alle ønsker å tro at de vil kjenne igjen en overgriper hvis de ser dem. Alle ønsker å tro at overgripere er monstre som det er noe veldig spesielt med, at ondskapen er skrevet i pannen deres, at det kommer skummel bakgrunnsmusikk når de entrer scenen, at den mørke auraen deres skygger for solen. Alle ønsker å tro at overgripere er like gjenkjennelige som troll som sprekker i solen i eventyr, eller vampyrer som hisser mot hvitløk.
Men overgripere er ikke monstre. De er ikke midgardsormer eller vampyrer eller varulver med store huggtenner. Det er menn og kvinner som kjøper brød på butikken ved siden av deg, som sitter overfor deg på bussen, og det er den hyggelige kollegaen din som du jabber med ved kaffeautomaten i gangen. Det kan være faren din, moren di, tanten di eller naboen du liker så godt.
Alle ønsker å tro at de vil kjenne igjen en overgriper når de ser dem. «Jeg kunne aldri gjort noe sånt, de som driver med sånt, er ikke mennesker!» Jo. Det er de. Du bare synes det er så fælt at du ikke orker å se på det.
Jeg underviser på et stort skrivekurs, og når folk begynner å skrive, skriver de seg ofte gjennom de vonde minnene først. Jeg har aldri begynt å telle overgrepshistoriene, for de er så overveldende mange. Det er snakk om barn, tenåringer og voksne som er blitt, og blir voldtatt. Mengder av folk som er blitt slått, og groomet, og fryser til, og som ikke forstår hva som har skjedd før lang tid etterpå. Jeg selv glemte mine overgrep fra barndommen i 15 år, før de plutselig kom deisende frem i minnet.
Jeffrey Epstein var ikke et monster.
Ghislaine Maxwell er ikke et monster.
Overgriperne mine er ikke monstre.
De er mennesker.
Og hvis vi fortsetter å kalle dem «monstre», gjør vi dem til noe annet enn oss selv. Vi overser problemet. Gjør det uvirkelig, distansert, langt borte. Vi velger å lukke øynene for problemet, undersøke hvorfor dette foregår, og hvordan vi faktisk kan få slutt på det.
Slutt å være blind. Åpne øynene. Ja, det er vondt. Ja, det er ubehagelig. Ja, du kjenner helt sikkert noen som har opplevd seksuelle overgrep, enten som barn, tenåring, eller voksen. Det kan bare hende at de ikke har fortalt deg om det.
Så: slutt å kalle de pedofile «monstre». Slutt å kalle overgriperne «monstre». Det var ikke et monster som forgrep seg på meg, hverken som voksen eller som barn. Det var en mann.
Disclaimer : This story is auto aggregated by a computer programme and has not been created or edited by DOWNTHENEWS. Publisher: aftenposten.no
