Det vi trenger nå, er at Norge forblir en troverdig og langsiktig bistandsgiver til folk i nød.
Debatten om Utenriksdepartementet og koblinger til saken om Jeffrey Epstein har de siste ukene skapt en tillitskrise mellom folket og dem som forvalter norske bistandsmidler.
En TV 2-måling viste allerede 3. februar at 76,8 prosent av befolkningen oppgir svekket tillit til det politiske systemet. Transparency International Norge mener at tilliten til norske institusjoner kan bli enda dårligere dersom oppfølgingen ikke er tydelig og konsekvent. Det er altså både riktig og nødvendig at Stortingets kontrollkomité har bestilt en uavhengig granskning.
Men, vi må passe oss for ikke å la opprydningen skygge for det underliggende og sentrale spørsmålet: Hvordan bygger regjeringen en moderne utenriks- og utviklingspolitikk som både tåler åpenhet og leverer resultater i en farligere og mer sammensatt verden?
Egen instruks vil bygge tillit
Vel, allerede i 2023 ble det lagt frem en oppskrift på hvordan beslutninger om tilskudd kan styrkes i utenriks- og utviklingsforvaltningen.
Det uavhengige, men regjeringsoppnevnte Sending-utvalget foreslo en «investeringsinstruks» i utviklingspolitikken, ikke ulik utredningsinstruksen som brukes ellers i norsk forvaltning. Altså at et sett med spørsmål må besvares før beslutninger om større bevilgninger foretas. Det kan dreie seg om hvor vesentlig tiltaket er, hvilket potensial det har, hva som er tidshorisont, og kapasitet.
En slik instruks vil bygge tillit, fordi det gjør beslutningene etterprøvbare og kunnskapsbaserte. Og tillit er mangelvare akkurat nå.
Bistand der det lønner seg for Norge
Når det gjelder resultater, er regjeringen allerede på ballen. Nylig lanserte statsminister Jonas Gahr Støre og utviklingsminister Åsmund Aukrust «Prosjekt Vendepunkt», en stortingsmelding som skal sette ny retning for norsk utviklingspolitikk.
På et åpent møte nylig i Universitetets aula i Oslo kom det likevel lite nytt. De vil bruke bistanden der det også lønner seg for Norge. Men det gjør man allerede.
Siden 2022 har bistanden til Ukraina, inkludert mottak av ukrainske flyktninger, tatt en stadig større del av det totale bistandsbudsjettet, nettopp begrunnet med at det også er i Norges interesse. Det samme argumentet brukes ofte om norsk støtte til internasjonalt klimaarbeid.
Aukrust etterlyste samtidig et offentlig ordskifte om saken, selv om det kunne oppleves som at mye allerede var bestemt. Blant annet at antallet avtaler må kuttes, og at norsk sikkerhet og lidende folks behov i andre land går hånd i hånd.
Bistandsbudsjettet er ikke nok
Uansett hvor egeninteresserte vi skal være i vår utviklingspolitikk, kommer man likevel ikke unna at løsningene ofte ligger langt utenfor én enkelt nasjons grenser. Norge må derfor fortsatt være villig til å investere i internasjonalt samarbeid, i multilaterale institusjoner, dialog og diplomati.
Det er dessuten slik at det som stopper den neste store helse-, sikkerhets- eller utviklingskrisen, gjerne ligger i prosesser som ikke gir umiddelbar avkastning.
Hovedutfordringen er derfor ikke hvorvidt utviklingspolitikken er i Norges interesse, men at bistandsbudsjettet ikke er nok. Og én krone kan som kjent kun brukes én gang. Når den globale verdensordenen nå vakler, klimaet kollapser, kriger raser, og de humanitære behovene øker, så vil regjeringen betale for alt med midler fra bistandsbudsjettet.
En ærligere politisk prioritering
Når stadig mer av norsk bistand går til globale fellesgoder som klimakutt og fredsdiplomati, fjerner man seg fra det folk flest forbinder med bistand: nødhjelp og fattigdomsbekjempelse. Avstanden mellom det folk tror bistanden går til, og hva pengene faktisk brukes på, setter i seg selv tilliten til utviklingspolitikken på prøve.
Også her har Sending-utvalget en løsning: å sette et klarere skille mellom såkalt «tradisjonell bistand», som humanitær og langsiktig støtte til de fattigste landene, og investeringer i globale fellesgoder.
Utvalget foreslår å bruke minimum 0,7 prosent av brutto nasjonalinntekt (BNI) på det første og 0,3 prosent på det andre. Det ville være en ærligere politisk prioritering, som kan styrke tilliten til både bistanden og UDs arbeid.
Men det vil ikke i seg selv gi mer midler. Derfor bør regjeringen legge opp til en gradvis opptrapping av internasjonal bistand. For det vi trenger nå, er at Norge forblir en troverdig og langsiktig bistandsgiver til folk i nød. En nasjon kjent for sin solidaritet, et land vi kan stole på og ha tillit til.
Disclaimer : This story is auto aggregated by a computer programme and has not been created or edited by DOWNTHENEWS. Publisher: aftenposten.no
