Er det greit å lese en barneroman om holocaust med flere historiske feil?

John Boynes barne- og ungdomsroman «Gutten i den stripete pyjamasen» kan ikke leses som en lærebok.

Er det greit å lese en barneroman om holocaust med flere historiske feil? Dette er et retorisk spørsmål, selvsagt. Mange vil svare nei.

Mitt svar er ja når vi snakker om John Boynes barne- og ungdomsroman «Gutten i den stripete pyjamasen». Nora Steenberg advarer på sin side sterkt mot boken i et innlegg i Aftenposten 28. oktober. Jeg deler flere av hennes observasjoner, men vil nyansere og utfordre Steenbergs syn på barn, litteratur og sensur.

For å starte med det siste – sensur av bøker er sjelden en god idé ettersom det undergraver ytringsfrihet som en grunnleggende menneskerettighet og et premiss for et velfungerende demokrati. Å romme bøker vi ikke liker, er en del av respekten for meningsmangfoldet.

Stiller spørsmål

Vi har i flere år sett fenomenet «banned books» (forbudte bøker) bre om seg. Derfor er det foruroligende å lese at Steenberg betegner det som «hårreisende» at Boynes roman leses i skolen. Hun sier videre at boken presenterer «et forvrengt bilde», og at den formidler «farlige myter om holocaust».

Hennes moralske indignasjon er selvfølgelig både legitim og en viktig del av meningsutvekslingen om boken, uavhengig av argumentenes kvaliteter for øvrig. Jeg stiller imidlertid spørsmål ved den generelle henvendelsen til lærere om å sensurere boken.

Holocaustlitteratur for barn står i en moralsk spagat. For barnelitteraturens del er det et sterkt krav å bevare barneleserens uskyld og håp. Samtidig er holocaustlitteraturen forpliktet av det historisk korrekte, og vi vet at millioner av mennesker, deriblant over en million jødiske barn, ble drept under holocaust.

«Gutten i den stripete pyjamasen» trosser disse forpliktelsene ved å være fritt basert på et faktisk folkemord der to sentrale barnekarakterer dør. I tillegg er det min påstand at Boyne bruker ironi som fortellergrep – noe som kan synes paradoksalt i en barneroman hvis uttalte intensjon er å være et vitnesbyrd om holocausts døde barn.

Litterært grep

Steenberg og jeg er enige om at «Gutten i den stripete pyjamasen» inneholder flere historiske feil. Vi er også enige om at et grunnleggende fortellergrep er en uvitende hovedperson. Fortellingens premiss er at Bruno, den niårige sønnen av kommandanten i Auschwitz, ikke forstår hva nazismen innebærer. Premissets sannsynlighet kan diskuteres, men det er like fullt et litterært grep som fortellingen hviler på.

Romanens overordnede fortellergrep er nettopp en særegen kombinasjon av forteller, synsvinkel og leserhenvendelse som sammen utgjør den gjennomgående sokratiske ironien. Denne type ironi er i «Gutten i den stripete pyjamasen» et resultat av en tilnærmet allvitende forteller i kombinasjon med synsvinkelen til et uvitende barn og en leser som gjennomskuer barnets naive verdensbilde.

Jeg understreker at den sokratiske ironien forutsetter en leser som, på tross av fortellerens fortielser og omskrivninger, gjennomskuer Brunos fortolkning av holocaust som lek.

Fiksjon, ikke lærebok

Boynes roman kan ikke leses som en lærebok om holocaust. Skjønnlitteratur og ironi kan ikke fastslå Sannheten. Det fortellingen om Bruno derimot kan, er å oppfordre lesere til å stille spørsmål om hva holocaust var, samt reflektere over underliggende mekanismer ved folkemord som fenomen. Til tross for, eller snarere på grunn av, at fortelleren ikke eksplisitt oppklarer Brunos misforståelser, er sokratisk ironi et fortellergrep som forutsetter en kritisk reflekterende leser.

Resepsjonsstudier har vist at barn fra tiårsalderen gjennomskuer Brunos misoppfatning av holocaust, gitt mulighet for samtale om spørsmålene som fortellingen reiser.

Min oppfordring er derfor å lese «Gutten i den stripete pyjamasen» dersom du tåler konfrontasjon mellom ulike stemmer og har tro på kunstens erkjennelsespotensial og unge leseres refleksjonsevner.

Disclaimer : This story is auto aggregated by a computer programme and has not been created or edited by DOWNTHENEWS. Publisher: aftenposten.no