For å forstå den nye verdensøkonomien er det avgjørende at vi også forstår Kina

Er industripolitikk blitt sikkerhetspolitikk?

Draghi-rapporten, fra den tidligere sjefen for Den europeiske sentralbanken, har utløst dyp bekymring for Europas konkurranseevne, særlig mot Kina. Bakteppet er høye energipriser, omfattende byråkrati og reguleringer i tillegg til et indre marked med store barrierer.

Kinesiske ansatte ved Teslas fabrikk i Shanghai produserer dobbelt så mange biler som kollegene i Tyskland, men til kun 20 prosent av lønnskostnadene. Dette bidrar til at identiske biler kan selges for en pris som er nesten en tredjedel lavere for forbrukerne i Kina.

Kina produserer over en tredjedel av verdens industriprodukter og står for over to tredjedeler av skipsbygging, elbiler, batterier, droner og fornybar energi. Landet installerer også flere roboter enn resten av verden til sammen.

Kinas ambisjon: bli dominerende

I 2015 vedtok Beijing planen «Made in China», med ambisjoner om å bli dominerende innen batterier, sol- og vindenergi, elbiler og IT innen 2025.

Myndighetene satte klare mål. Forvaltning, næringsliv og forskningsmiljøer samarbeidet tett. Sammen lyktes de i stor grad med å flytte teknologifronten, skalere produksjonen og skape et hjemmemarked i et tempo ingen andre land klarer i dag.

Det har overrasket mange. Xiaomi brukte to år fra beslutning til markedsintroduksjon for sin elbil, som er en direkte konkurrent til Porsche. Til sammenligning bruker vestlige bilprodusenter seks til åtte år på en ny modell.

Lykkes i Kina for å overleve globalt

Kinas neste femårsplan utvider ambisjonene til et langt større spekter av tradisjonelle og nye sektorer. Fokuset er på klima og det digitale, inkludert dekarbonisering av tungindustrien.

Tysk kjemisk- og bilindustri avfeide tidligere «Made in China» som tilbakevendt planøkonomi, men har snudd. De innser i dag at man må lykkes i Kina for å overleve globalt.

Dette har ført til at ikke bare investeringer, men også forskning og utvikling (FoU) flyttes fra Tyskland til Kina. Det er noe som indikerer en akselererende nedbygging av tysk industri.

Sikkerhetshensyn

Europas paradokser kan bli mange. Den nye karbontollen (CBAM) var ment å beskytte europeisk industri. I stedet kan den åpne for at Kinas satsing på grønt stål, sement og andre dekarboniserte varer utkonkurrerer tradisjonelle europeiske produsenter.

Europa kan ikke akseptere ensidig avhengighet av kinesisk industriproduksjon. Av sikkerhetshensyn må EU sikre et minimum av egen produksjon og kontroll over viktige mineraler og verdikjeder.

Historien viser imidlertid at dersom vi stenger ute den billigste og beste teknologien eller skjermer konkurranseudyktig industri, vil vår egen konkurranseevne svekkes ytterligere.

Balansere begges interesser

Hva kan Europa gjøre? EU kan velge Trumps vei med økte tollmurer, eller bruke kvoter for å begrense import. Et annet forslag er, i likhet med det Kina gjorde tidligere, å kreve at kinesiske selskaper flytter produksjonen til Europa slik at vi kan lære av dem og gjenoppbygge kompetanse.

Pascal Lamy, tidligere leder for Verdens handelsorganisasjon (WTO), foreslo nylig at Europa kan lære av Trump med å tenke transaksjonelt rundt handel med Kina. Det vil si å forhandle frem avtaler som balanserer begges interesser, i stedet for å stole på tradisjonell frihandel, som nå leder til europeisk avindustrialisering.

Vi vet ennå ikke hva svaret er. Vi trenger en ny og mer realitetsorientert diskusjon, også i Norge. For å forstå den nye verdensøkonomien er det avgjørende at vi også forstår Kina.

Disclaimer : This story is auto aggregated by a computer programme and has not been created or edited by DOWNTHENEWS. Publisher: aftenposten.no