Fordummende å fremstille den unge religiøse bølgen som et anti-woke-prosjekt

Kristen tro er ikke først og fremst en ytring i kulturkampen. Den er en praksis, et fellesskap, et håp.

Det er fint at Aftenposten retter oppmerksomheten mot en spennende trend i tiden: at unge søker mot kirken. Dessverre faller avisen for fristelsen til å tolke trenden inn i en amerikansk-politisk kulturkrig som skaper mistenksomhet fremfor nysgjerrighet.

Nesten komisk

I starten av Aftenpostens Forklart-episode med tittelen «Trendy å være kristen? Det motsatte av woke» poengteres det at «de fleste unge nyreligiøse melder seg inn i Den norske kirke, og en liten overvekt av dem er kvinner».

Resten av episoden velger Aftenposten-redaksjonen å intervjue og bruke sitater fra seks menn, hvor ingen av dem representerer Den norske kirke. Man hører perspektivene til kristne konservative menn, en representant fra Human-Etisk Forbund og en religionsviter. Ikke overraskende gir intervjuene inntrykk av at kirkesøkningen i stor grad skyldes en anti-woke-bevegelse og er del av en høyrevridd bølge blant unge menn.

At dette er en del av bildet, er selvsagt sant. Men å fremstille den unge religiøse bølgen som et anti-woke-prosjekt er fordummende. Når det gjøres på samme dag som Den norske kirke (som altså har størst tilstrømming av unge) gir sin historiske unnskyldning til skeive, blir det nesten komisk.

Søker et åndelig språk

En lignende feiltolkning er skjedd i den svenske offentligheten, hvor det også har vært en tiltagende kirkesøkning blant unge. Flest søker til Den svenska kyrkan, som av noen kalles verdens mest progressive kirke.

Den svenske teologen Joel Halldorf har der gått i rette med dem som forsøker å forklare de unges kirkesøkning med politikk og ideologi. Han påstår at «den unge bølgen» er unge mennesker som søker kirke, ritualer og fellesskap – ikke for å kjempe mot moderniteten, men for å finne dybde i den.

Halldorf peker på at sekulariteten som har preget samfunnet vårt de siste tiårene, har skapt et tomrom. Vi har frigjort oss fra kirkelig autoritet, men også mistet språk for skyld, sorg og nåde. Når alt skal forklares rasjonelt, blir livets alvor tausere.

De unge som vender seg til kirken, søker derfor ikke nødvendigvis et politisk prosjekt, men et åndelig språk. Et språk som tåler tvil, mørke og håp, og som kan romme det moderne mennesket uten å gjøre det til en ideologisk markør.

Nåde i et prestasjonsbasert samfunn

Det er ikke rart at vår tid – hvor det forkynnes at du kan bli hva du vil, og Instagram-kontoene viser hvordan alle andre får det til – skaper lengsel etter et rom for det som går galt og det som gjør vondt.

Som en (relativt) ung mann selv, så er det lett å kjenne seg igjen i behovet for nåde i et prestasjonsbasert samfunn. Og som prest ville jeg kanskje gått så langt som å si at de unges kirkesøkning kan være uttrykk for en genuin lengsel etter Gud. Et tegn på en Gud som har skapt oss, og som virker i oss.

Det er altså mange mulige innsteg til å forklare de unges kirkesøkning. Jeg vet ikke om slike forklaringer kunne fått plass i Aftenpostens Forklart.

Det er muligens ikke så håndgripelig, nettopp fordi det ikke lar seg sortere inn i våre båser som «liberal og konservativ» eller «høyrevridd eller venstrevridd». Men kanskje er det akkurat derfor viktig at vi gir det rom, også i offentligheten.

Reduserer tro til kulturkrig

Kristen tro er ikke først og fremst en ytring i kulturkampen. Den er en praksis, et fellesskap, et håp. Kirken er på sitt beste et rom der mennesker samles, på tvers av identitetsmarkører, rundt det aller mest sentrale.

Som Paulus skriver så radikalt i det første århundre: «Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus.» I kirken er man altså ikke først og fremst woke eller anti-woke, men et menneske som er skapt og elsket av Gud.

Når mediene reduserer tro til kulturkrig eller et symptom på politiske trender, mister vi fort blikket for det eksistensielle og dermed også forståelsen for hva tro handler om. Offentlighetens religionsbegrep blir da en merkelig konstruksjon som de færreste vil identifisere seg med, og ytringsrommet innsnevres for dem av oss som har troen som en viktig del av livet.

Hva kristendom er

Knut Olav Åmås skrev i Aftenposten i 2018: «Ikke rart at vanlige, sympatiske, reflekterte troende i et mangfold av sterke og ressursrike kristne miljøer stundom føler seg som rene avvikere i det norske mediebildet. For det er ikke et speil som holdes opp for dem, det er for ofte et vrengebilde. Vi trenger mer journalistikk om hva kristendom er.»

Ja, jeg er enig. Det hadde vært fint.

Enn så lenge er dere velkommen i kirken for å se hva som trekker stadig flere unge. Der vil du forhåpentlig oppleve at det er rom for deg og ditt liv.

Det blir ikke mye woke- eller anti-woke-prat, men det blir masse prat om Jesus og Gud og sånn. Og det er jo faktisk mye mer spennende.

Disclaimer : This story is auto aggregated by a computer programme and has not been created or edited by DOWNTHENEWS. Publisher: aftenposten.no