Tårene på balkongen på Rådhusplassen sa alt om hva VM-plassen betydde for Brede Hangeland.
Han fikk aldri opplevede som spiller og landslagskaptein. De første fire årene i støtteapparatet til Ståle Solbakken ga heller ingen mesterskap.
Da det endelig gikk – og flere titalls tusen nordmenn kom for å hylle landslaget – brast det rett og slett for den gamle stopperkjempen.
– Det var ikke skuespill, det, sier Hangeland og smiler.
På hovedstadens festplass tok en hel by og nasjon del i feiringen av å komme til et sårt etterlengtet mesterskap.
– Du er under et stort press gjennom en sånn kvalik. Jo eldre du blir, så ser du mer og mer sammenhengene i ting. Vi kaller oss en skinasjon i Norge, men vi er først og fremst en fotballnasjon. Det så du på Rådhusplassen. Det er rørende å se unger med foreldrene sine som er der og ser på heltene sine og blir inspirert til å trene enda bedre, sier Hangeland.
– Ting henger sammen og det å kunne gi den opplevelsen VM blir, det betyr mye mer enn mange tror. Det var vel kanskje derfor det ble litt mye på Rådhusplassen.
Han har tilbragt et halvt liv på det norske landslaget. I 2002 debuterte en 20-åring som senere skulle få over 80 kamper med flagget på brystet. Mange av dem som kaptein.
Han spilte årevis i klubber som FC København, Fulham og Crystal Palace. Men noe mesterskap ble det aldri.
– Jeg er rasjonell i forhold til at min tid er forbi. Så det får jeg ikke gjort noe med. Men det var jo veldig kjekt å ta litt del i det som skjedde. Så er jo faktum at min generasjon ikke var gode nok til å klare det, sier Hangeland.
Selv har han vært med på å bruke sin erfaring som landslagsspiller til å sette en kultur i den gruppen som nå skal til VM.
Han roser Erling Haaland og Martin Ødegaard for å ha tatt med seg mye av profesjonaliteten fra sine klubber inn i landslagsmiljøet.
– Jeg ser at den gjengen vi har nå har tatt et steg med tanke på å sette krav til hverandre. Hvis jeg skal synse litt om min generasjon så tror jeg ikke vi var tøffe nok med hverandre.
– Der har disse spillerne tatt noen steg med hjelp fra oss i støtteapparatet. Ledergruppen vi har satt synes jeg er vellykket, hvor de fremste lederne i troppen kan sitte i et rom og utfordre hverandre. Skape en større trygghet på at det er ikke farlig å kjefte på hverandre eller sette krav.
Hangeland spilte med profiler som John Carew, Morten Gamst Pedersen og John Arne Riise.
En generasjon som flere ganger var svært nære å ta seg til mesterskap, men mislyktes gang etter gang.
– I min tid var det vel færre spillere med gode utenlandskarrierer og flere spillere i den norske ligaen. Så objektiv sett er jo laget en del bedre nå. Samtidig som jeg synes vi var nære og kanskje burde greid det i min tid, sier Hangeland.
– Men det er jo en stor, stor forskjell i kvaliteten på angrepsspillet – både individuelt og kollektivt. Der er det nesten ikke sammenlignbart når du ser på både «hestene» på topp og de tekniske spillerne på kant. Der har det jo skjedd en total fovandling egentlig i norsk fotball de siste 10–15 årene.
Nå bruker Hangeland en del tid på å fortelle dagens landslagsspillere hva det betyr å spille for Norge, som en del av kulturbyggingen for å skape et best mulig landslag.
– Et av mine viktigste innspill er å få spillerne våre til å skjønne at landslaget er omtrent det viktigste du gjør i karrieren din. Det oppleves ikke nødvendigvis sånn når du er i karrieren, fordi de tjener alle pengene sine i klubben og der lever de rundt 90 prosent av livet.
– Men når du er ferdig med en fotballkarriere, så er det å ha lykkes eller mislykkes med landslaget noen av de sterkeste minnene, sier Hangeland.
Han går over til egen karriere igjen.
– Landslaget samler de fleste og det å kunne kjenne på at en har gjort absolutt alt i sin landslagskarriere, det tror jeg er en god følelse. Jeg har det, men jeg lurer jo hele veien på om vi kunne gjort mer i de kampene.
– Kunne vår generasjon vært enda hardere med hverandre og klart å få ut noen få prosent til? Det svaret får vi aldri, men de som er aktive nå skal snu de steinene mens de holder på, ikke etterpå.
– Du sier til dem at «utnytt muligheten mens dere har den, se på meg…»?
– Ja, se på han mislykkede her, sier Hangeland og ler, før han forteller at alle i en tropp har noe å bidra med.
– Noen gjør det som nøkkelspillere på laget, noen gjør det fra benken og noen gjør det på trening. Men alle skal komme med ett eller annet som gjør som gjør summen best mulig. Det må være et minimumskrav, og det synes jeg har funket bra, sier Hangeland.
Han debuterte på landslaget samme år som David Møller Wolfe ble født. 24 år senere er Brede Hangeland endelig klar for et mesterskap.
Side om side med mannen som ga ham sjansen i FC København og som siden ble en god samarbeidspartner og venn.
Men til VM reiser han uten en annen av sine viktigste støtter gjennom karrieren, Åge Hareide, mannen som gjorde Brede Hangeland til landslagskaptein.
– Åge var en jeg hadde enorm respekt for. Jeg pleier å si at det er to perspektiver du vurderer en trener ut fra. Det er det faglige og det menneskelige. Åge var et forbilde sånn sett. Så det var ufattelig trist. Samtidig var det ganske rørende å se hvordan norsk fotball slo ring om ham. Det er noe som er større enn selve spillet. Fotballfamilien stilte opp.
Fredag venter Nederland før Sveits kommer til Ullevaal tirsdag. Til sommeren venter VM endelig for Hangeland – fra sidelinjen.
Disclaimer : This story is auto aggregated by a computer programme and has not been created or edited by DOWNTHENEWS. Publisher: aftenposten.no
