Les Marius Borg Høibys sluttord etter bevisførselen i rettssaken mot ham.
Teksten under er Marius Borg Høibys egne ord før avslutningen av rettsdagen 13. mars etter at alle bevisene i saken var lagt frem. Teksten er transkribert fra retten, og Aftenposten har fått tillatelse fra Høiby å publisere den via hans forsvarere. Kun mindre endringer er gjort på grunn av presseetiske hensyn og for å gjøre teksten enklere å lese.
Jeg vet det er vanskelig å begynne her. Men saken her har vært by far det mest belastende jeg har opplevd i mitt liv.
Det medietrykket som har vært, har hvisket ut meg som menneske. Jeg er ikke lenger Marius, jeg er et monster.
Jeg er hele Norges hatobjekt. Jeg har mistet 98 prosent av mitt sosiale nettverk. Og de få som jeg har igjen, tør ikke å gå ut og spise på restaurant med meg og vil ikke bli sett med meg, og ja. Jeg sitter helt alene.
Det har påført meg ganske store psykiske belastninger. Jeg er under utredning for PTSDPTSDPosttraumatisk stresslidelse, PTSD, er en angstlidelse som kan oppstå hos mennesker som har vært utsatt for særlig skremmende og redselsfulle opplevelser. KIlde: SNL.
Jeg har sterk sosial angst. Jeg har dyp depresjon.
Det å være i avisen hver eneste bidige dag, hele året, gjør noe med deg som menneske.
Fordi man vet ikke hvem man er lenger.
Jeg kjenner meg ikke igjen i det som blir skrevet om meg. Og jeg leser det hver dag. Og som sagt, så leser jeg alt. Det er som en tvangstanke som jeg har fått.
Jeg leser alle artikler, jeg leser alle jodlerjodlerinnlegg på sosiale medier-appen Jodel, hvor brukerne er anonyme., jeg leser alle forum, jeg leser alt. Det har jeg selvfølgelig ikke muligheten til nå (under rettssaken, red.anm), men ja. Det er helt utrolig tøft.
Mine bestevenner inviterer meg ikke til bursdagen sin fordi de er redde for at andre venner skal synes at de er teite fordi de er venn med meg.
Politiet har også gjort en ganske god jobb med å utestenge meg fra alt jeg har av sosiale nettverk. De har tatt telefonnumrene mine. Telefonene. De har beslaglagt alle sosiale medie-kontoer jeg har hatt.
Og det er jo spesielt da Instagram, hvor jeg har hatt mitt kontaktnettverk i utlandet. Som jeg definitivt hadde hatt bruk for i den perioden. Å kunne være med venner som ikke blir påvirket av den sinnssyke mediebelastningen som er her i Norge. Det har jeg spurt om å få tilbake ved ganske mange anledninger. Det har jeg ikke fått. Uten noe god begrunnelse for det. Jeg har bedt ganske på mine knær og tryglet omtrent.
Hele mitt privatliv er hvisket bort. Det er ingenting jeg har som er privat lenger.
Hele mitt liv er allemannseie. Tekstmeldinger med familien min, samtaler med familien min, ting som er så intenst privat som det går an å bli, står i media.
Og folk sitter og synser hit og dit og tror ting og skriver ting som bare er uten noe grunnlag.
Det er helt forferdelig. Monsteret Marius, som alle skal ha meg til å være, jeg kan ikke skjønne det, og jeg skjønner ikke hva de har tenkt om det samlede medietrykket som presseorganisasjonen og redaktørene sier de jobber så sykt hardt med.
Når da? Til hvilken anledning har det skjedd? Ikke en eneste jævla gang. Selv nå, under rettssaken, så kommer jeg hjem og slår på TV-en og lurer på om jeg har sittet i samme rettssal som de som sitter og skriver.
Jeg forstår det ikke. Det å leve et liv der du blir forfulgt døgnet rundt. Jeg har paranoia ut av en annen verden. Jeg får panikkangst av biler med piggdekk. Fordi jeg tror det er politiet som kommer for å ta meg. Så hver gang jeg hører en bil med piggdekk som kjører utenfor, når jeg er hjemme, må jeg løpe og se hva det er.
Jeg kan ikke stole på noen lenger. Livet mitt er jo allemannseie.
Se og Hør spesielt betaler veldig, veldig, veldig godt. Selv om alle de andre mediene sitter og sier at de betaler ikke, så gjør de det også. Og penger trumfer lojalitet i de aller fleste tilfeller.
Det har vært helt jævlig.
Du spurte meg i stad, Kruszewski (politiadvokat Andreas Kruszewski, red.anm.) , om disse urinprøvene. Jeg ville egentlig ikke snakke om det, fordi det er ubehagelig. Jeg var på urinprøver to ganger i uken. Midt under alt sammen. Og det å dra på disse urinprøvene har ikke vært bare-bare.
Du (Kruszewski, red.anm) har, eller jeg vet ikke om det er du eller hvem det er som har sagt nei, men å gjøre det på en så anonym måte som mulig, har ikke vært godt nok for deg.
Så jeg har måttet dra og stå foran et fullsatt legekontor med ventekø, si navnet mitt høyt og hva jeg skal, to ganger i uken, som er ufattelig, ufattelig krenkende ovenfor meg og invaderende. Og de urinprøvene jeg har levert, ja, jeg har bommet på én. Det har sklidd ut én gang. Jeg har hatt én positiv prøve, men annet enn det, så er det rent.
Jeg har til og med, når NN (Frogner-kvinnen, red.anm) og jeg var og besøkte både moren og faren hennes oppe i Trondheim i jula, og så skulle dra og stå på ski på Oppdal, så måtte jeg innom Oppdal legekontor for å stå der og fortelle at «hei, jeg må tisse i en kopp, og dere må stå og se på. Kan dere fikse det for meg?»
Jeg har jobbet ganske hardt for å gjøre det. Det har vært ganske mange ubehagelige opplevelser sammen med det, men jeg forstår fullt og helt at jeg må gjøre det, men jeg vil bare si at det ble gjort. Og selv den gangen der det ble utslag, så møtte jeg opp og tisset i den koppen.
Jeg vet ikke helt hva mer jeg skal si.
Disclaimer : This story is auto aggregated by a computer programme and has not been created or edited by DOWNTHENEWS. Publisher: aftenposten.no
