Domstolene har i flere tiår avvist at medietrykk kan telle som soning.
Dekningen av rettsaken mot Marius Borg Høiby har igjen aktualisert påstanden om at massiv medieoppmerksomhet bør gi strafferabatt. En slik tanke bryter med et grunnleggende rettsstatsprinsipp. Belastende medieomtale gir ikke grunnlag for redusert straff. Slik har rettstilstanden vært i flere tiår – og slik må det fortsatt være.
For hva ville alternativet vært?
At straffen reduseres i takt med offentlig interesse? At kjendiser og maktpersoner indirekte skal få mildere straff fordi sakene deres vekker større oppmerksomhet?
En slik rettstilstand ville innføre en ny forskjellsbehandling i strafferetten. Jo mer kjent du er, desto mildere reaksjon. Jo større offentlig interesse, desto kortere straff. Rettferdighetens vekt ville da vippe etter oppmerksomhetens tyngde.
Det er nettopp dette Høyesterett har avvist.
Personlig belastning
Med jevne mellomrom hevder forsvarere i straffesaker at massiv medieoppmerksomhet bør gi «strafferabatt». Tanken bak er intuitiv: Den som allerede har vært gjennom omfattende offentlig oppmerksomhet, har på et vis sonet en del av straffen.
Men det klare utgangspunktet i norsk strafferett er at selv om medieomtale kan være en betydelig personlig belastning, er dette ikke et hensyn som skal påvirke straffens størrelse. Begrunnelsen er ikke teknisk. Den er prinsipiell.
Allerede i 1986 avviste Høyesterett at slike belastninger kunne få betydning, av hensyn til lik og konsekvent rettshåndhevelse. Senere er dette gjentatt og forsterket.
I 2011 fastslo Høyesterett at belastende medieomtale «etter fast rettspraksis» ikke kan vektlegges ved straffeutmålingen. Det samme ble lagt til grunn da ordfører i Vågå Rune Øygard ble siktet for seksuell omgang med barn i 2011. Mediedekningen var «meget omfattende» og belastningen «særdeles stor» – uten at dette påvirket straffen.
Det handler om rettsstatens kjerne: likhet for loven og forutberegnelig straff
Rettsstatens krav
Underinstansene har uttrykt det samme poenget enda mer direkte. Drammen byrett uttalte allerede i 1995 at det er naturlig at alvorlige saker får stor medieoppmerksomhet, og at det å gjøre slik omtale til en formildende omstendighet er «på ville veier».
Bare i helt ekstraordinære tilfeller kan belastninger få betydning. Når et urimelig langt tidsforløp i etterforskningen har påført den domfelte en særlig tilleggsbelastning. Det er ikke medieomtalen som sådan som begrunner dette, men rettsstatens krav til rimelig saksbehandlingstid. Det forutsetter et klart avvik fra kravet om forsvarlig saksbehandling.
Dette handler ikke bare om rettspraksis. Det handler om rettsstatens kjerne: likhet for loven og forutberegnelig straff.
Synet har også bred støtte utenfor domstolene. En tidligere undersøkelse gjennomført for Advokatforeningen viser at et overveldende flertall i befolkningen mener det er galt om massiv medieomtale skal føre til mildere straff. Også rettsfølelsen tilsier altså at straffen skal fastsettes etter handlingens alvor – ikke etter omfanget av medieoppmerksomheten.
Handlingen, ikke spalteplass
Domstolene minner oss på noe grunnleggende: Mediene er ikke en del av straffeutmålingen. De er en del av offentligheten – med et selvstendig redaktøransvar som ikke ligger til domstolene å overta.
Det betyr ikke at medienes rolle er uproblematisk, eller at belastningen ved massiv omtale skal bagatelliseres. Men spørsmål om medienes rolle må håndteres gjennom redaksjonelt ansvar og offentlig debatt – ikke gjennom kortere fengselsstraffer.
Rettens oppgave er en annen. Den skal fastsette straff på grunnlag av handlingens alvor og gjeldende rett – ikke på grunnlag av hvor mye spalteplass saken har fått.
I en rettsstat avgjøres straff av handlinger – ikke av oppmerksomhet. Slik må det forbli.
Disclaimer : This story is auto aggregated by a computer programme and has not been created or edited by DOWNTHENEWS. Publisher: aftenposten.no
