Hva skjer med kunstens frihet hvis Nasjonalmuseet skal være en politisk aktør?

0
3
Det omtalte verket «Mourning Carpet (After the Ma’alot School Massacre)» av Noa Eshkol.

Hva skjer med kunstens frihet hvis Nasjonalmuseet skal være en politisk aktør?

Publisert: 05.11.2025 13:30

En lang rekke kunstnere og andre krever at kunstverket «Mourning Carpet» fjernes fra Nasjonalmuseets utstilling «På barrikadene».

Nasjonalmuseets ledelse får forsvare seg selv. Vi for vår del har respekt for kunstnerisk aktivisme og sterke overbevisninger. Men i denne sammenhengen medfører det noen problemer for den kunstneriske og kuratoriske friheten.

Det omstridte sørgeteppet er laget av den israelske kunstneren Noa Eshkol i 1974, ble innkjøpt av Nasjonalmuseet i 2022 og hengt opp i en av museets saler i mai i år. Verket peker mot massakren i Ma’alot i 1974, hvor palestinske terrorister angrep en skole og drepte 25 israelske gisler, deriblant 22 barn.

Billedkunstner Victor Lind er en av dem som bruker de sterkeste ordene i sin kritikk av at det 50 år gamle verket henger der. Teppet kan ifølge ham tolkes som en «støtte til Israels okkupasjon og folkemord i Gaza». Å stille det ut er «legitimering av okkupasjon og folkemord». Kunstneren bak sørgeteppet døde for øvrig i 2007.

Politisk kuratering

De mange kritikerne i kunstfeltet mener at Nasjonalmuseet viser verket uten tilstrekkelig kontekst. Ifølge styreleder i Norske Billedkunstnere, Geir Egil Bergjord, fører denne manglende formidlingsevnen til at «verket utilsiktet knyttes til dagens situasjon i Gaza. Kurateringen gjør verket politisk».

Hvem har bestemt det? Den samme typen anklager om politisering blir i dag stadig oftere fremmet av autoritære, frihetsfiendtlige politikere. Nettopp det skjer i dag med den amerikanske presidenten Donald Trumps ødeleggende angrep på amerikansk kunst og kultur. Tilsvarende skjer i flere andre land.

Hvorfor ønsker Bergjord å gjøre seg til talsperson for at det bare finnes én måte å tolke et bilde på – og at det er tolkningen han og Norske Billedkunstnere målbærer, som er den rette? Gjelder det bare for dette over 50 år gamle verket? Eller er alle verker som på noen måte kan kobles til en krig eller konflikt, uegnet til å vises med mindre vi som publikum får en bruksanvisning som Norske Billedkunstnere eller tilstrekkelig mange medlemmer av kunstfeltet godkjenner?

Trangt rom

Vi er opptatt av den frie kunstens fremtid under slike forhold. Til tross for alle festtaler om kunstens frihet oppleves dessverre ytringsrommet i kunstfeltet i Norge som trangt for mange. Vi er opptatt av kunstneres frihet til å lage tvetydig og kontroversiell kunst.

Vi er dessuten opptatt av hvilket syn kunstfeltet har på kunstinteresserte og nysgjerrige besøkende til Nasjonalmuseet. Tror de ikke at vi kan tenke selv?

Uansett hva man mener om denne konkrete saken, har ikke Nasjonalmuseet noe ansvar for krigen i Gaza. Heller ikke for verdens alvorligste humanitære katastrofe i Sudan, for Kinas totalitære utvikling eller for krigen i Ukraina som er avgjørende for hele Europas fremtid. (Museet vil trolig være enig i at det ikke burde ha markert krigen i Ukraina i 2022, for å være konsistent i sin praksis.)

Ikke unnfallenhet

Slik vi ser det, er museet en arena, ikke en aktør. Kunsten og kunstnerne kan ha en politisk agenda, men institusjonen bør ikke det. Hvem skulle bestemme hvilke saker, kriger eller katastrofer som er «viktige nok» til å bli markert eller kommentert av institusjonen? Det er dette som vil være en politisering, ikke det å vise et omstridt verk.

Alle de krefter kunstnere og mange andre nå bruker gjennom opprop og kampanjer i Oslo, kommer dessverre ikke et eneste krigsrammet menneske i Gaza til gode.

Nasjonalmuseets fravær av politiske programmer eller standpunkter i tragiske, vonde og vanskelige konflikter er ikke unnfallenhet. Det er like mye en respekt for at museets rolle er en annen, og at museet skal være åpent for et stort og mangfoldig publikum. Vi som besøker museet, tåler litt av hvert så lenge vi vet at kunsten er fri. Og vi kan tenke selv.

Kjersti Løken Stavrum er administrerende direktør i Stiftelsen Tinius. Knut Olav Åmås er direktør i Stiftelsen Fritt Ord. De skriver dette innlegget som privatpersoner.

Disclaimer : This story is auto aggregated by a computer programme and has not been created or edited by DOWNTHENEWS. Publisher: aftenposten.no