Mange i den vestlige verden betrakter Kinas tydelige dominans innen fornybar energi med beundring “China is becoming a green superpower,” kunne leses forrige måned i en overskrift fra BBC. “China’s Green Triumph,” utbasunerte The New York Times.
Det stemmer at Kina masseproduserer solpaneler, vindkraftverk, elektriske kjøretøy og batterier som flommer over det internasjonale markedet — bevis, ifølge talspersoner, på en uunngåelig grønn overgang. Disse antatte miraklene føres frem midt i overveldende og tiltakende bruk av fossil energi, særlig kullkraft. Kinas reelle bragder innen energi — dramatiske opptrappinger av energi for å fø velstand, og fremskritt i kjernekraft — forblir oversett.
I 2025 investerte verden 2,3 billioner dollar på fornybar energi. Mer enn en tredel av disse investeringene, 800 milliarder dollar, kom fra Kina, nesten tilsvarende samlede investeringer fra både USA og EU.
Pengebruk er imidlertid ikke det beste mål på investerings-kvalitet.
Etter Kinas krise i boligsektoren, flommet kapital inn i solcelle-bransjen, som skapte enorm overproduksjon og overkapasitet. Kinesisk produksjonskapasitet innen solenergi er nå mer enn to ganger av det internasjonale markedet — og alle ledd innen forsyningskjeden av solenergi ble rammet av tap gjennom hele 2024, med marginer som ofte befant seg på minus 20 % eller lavere, ifølge Det internasjonale energibyrået. Mer enn 40 selskaper har gått konkurs, og bransjen har kuttet en tredel av sin arbeidsstokk. Kinas solcelleproduksjon er dessuten fullstendig avhengig av kullkraft: Hvert eneste silisium-smelteverk krever sin egen kraftstasjon drevet av kull.
Investeringer blir nå kanalisert inn i elektriske biler (elbiler), ettersom bilproduksjon har blitt en støttepilar for lokale myndigheter som tidligere var avhengig av tomtesalg og eiendomsskatt. Bilbransjen og tilknyttede tjenester utgjør nå en tidel av Kinas BNP.
Overkapasiteten er svimlende: En prognose anslår at kun 15 av Kinas nåværende 129 elbil-aktører vil være levedyktige innen 2030.
Kina ønsker å minimere sin avhengighet av importert olje, så konsumentene kjøper nesten to tredeler av alle elbiler solgt internasjonalt — motivert av Beijing og lokket av bunnpriser som skyldes overproduksjon.
Fortsatt blir batteripakker til elbiler produsert med bruk av kullkraft, og ladet på nett dominert av kullenergi. Et anslag gjort nylig viser at en kinesisk elbil i løpet av sin totale brukstid slipper ut tilsvarende 85-90 % av den CO₂ en petroleums-bil slipper ut. Videre viser det seg at kinesiske elbiler blir kjørt langt mindre enn tradisjonelle biler, noe som fordeler karbongjelden over et mindre område og som fører til høyere utslipp per kilometer.
Elbiler bidrar heller ikke med luftforurensingen. En studie viste at elbiler reduserte nitrogenoksider med omtrent 1 %, men økte langt mer dødelige svoveldioksider og svevestøv med 10 % og 20 %. Kinas elbil-boom kommer til å høyne disse forurensende stoffene ytterligere. Uten en radikal endring, kommer til og med utslipp av CO₂ til å øke.
Samtidig som Kina la til rekordartet solkraft- og vindkraft-kapasitet i 2025, planla landet også en historisk stor økning av antall nye kullkraftverk. Kina forblir verdens største kullkraft-forbruker, med fossil energi som dekker mer enn 87 % av den primære energien. Andelen av fornybar energi var 40 % i 1971 da Kina var et fattig land, men raste ned til 7,5 % i 2011. Siden da har andelen sakte passert 10 %. Med denne utviklingen vil en fullstendig overgang ta fire århundrer. De siste tallene fra IEA for 2023, viser at Kina legger til fem ganger mer kullkraft enn sol- og vindkraft.
Så mens visjonen om Kina som en fornybar supermakt for det meste er miljøpropaganda, bør vi ta notis av to erfaringer fra Beijings tiltak i energipolitikken.
Les også
Kommer krypto-apokalypsen nå?
For det første har Kina oppjustert energibruken dramatisk — og gjort seg selv rik i prosessen.
Den vestlige verden, særlig Europa, bør forlate sine selvpålagte energirestriksjoner og følge eksempelet. Ta i betraktning fracking: Sterkt begrenset eller forbudt over hele Europa, har det bidratt til å skyte fart i kinesisk skifergass-utvinning med rundt 20 % årlig siden 2017, og dermed satt Kina i stand til å bli verdens tredje største gass-produsent — og gjort landet mer motstandsdyktig enn mange andre økonomier mot prisvekst som følge av konflikten i Iran.
For det andre er Kina på fremmarsj innen teknologi som kan komme til å avkarbonisere planeten i stor skala: kjernefysisk fisjon og fusjon.
I den vestlige verden har kostnadene ved tradisjonell kjernekraft vokst til å bli uoverkommelige, mens konstruksjons-kostnadene i USA har tredoblet seg siden midten av 1980-tallet. USA har bygget kun tre nye kraftverk dette århundret, til enorme kostnader og med tidslinjer på 11 år. Sett dette opp mot Kina, der reaktorer blir fullført på 5 år og kostnader har blitt halvert siden 2000. Kina har økt fra tre reaktorer i 2000 til 60 i dag, med 37 under konstruksjon (nesten halvparten av det totale verdensomspennende antallet), 42 planlagt, og 146 foreslått.
Fjerde generasjons reaktorer, ofte små og modulbaserte, er designet for effektivitet, rimelig prisnivå, minimalt radioaktivt avfall med lang nedbrytingstid, og iboende sikkerhet. En rapport anslår at Kina er i forkant av USA med 10-15 år. Verdens første reaktor av denne typen begynte sin drift i Kina for over to år siden, og Kina holder på med distribusjon av alle seks typer fjerde generasjons reaktorer. Når det gjelder fusjon, er Kina dominerende på patenter og har tildelt mer ressurser enn alle andre land.
Dette er ikke en reduksjon av fornybar energi, det er et kappløp om overflod av energi.
Den vestlige verden risikerer å våkne opp til en virkelighet strømforsynt av Beijings reaktorer, ikke egen oppfinnsomhet. Det grønne Kina er et bedrag — men det er på tide at den vestlige verden emulerer Beijings ekte operasjonelle plan ved å trappe opp energibruk og investeringer innen forskning på og utvikling av kjernefysikk.
Oversett av Lars Asbjørn Reinton i regi av Copenhagen Consensus Center.
Dette er E24s faste spaltister
Alle spaltene kan leses her.
Grunnlegger av teknologihuben Verse. Skriver om blokkjede, krypto og teknologi.
Teknologistrateg i Telenor og styremedlem i Fritt Ord. Tidligere journalist i bla. Adresseavisen og Dagens Næringsliv.
KI-forsker ved UiA, PhD, lege og techgründer.
Leder i Stortingets utenriks- og forsvarskomité (Høyre). Tidligere forsvarsminister og utenriksminister.
Utenriksminister (Ap). Tidligere klima- og miljøminister.
Tidligere stortingsrepresentant og finanspolitisk talsperson for SV. Bakgrunn fra miljøbevegelsen, blant annet som nestleder i ZERO.
Utenrikspolitisk kommentator og forsker.
Utdannet samfunnsøkonom fra Universitetet i Oslo. Har vært byråkrat og journalist. De siste årene har han skrevet mye om klima- og energiutfordringen, og publiserte “Oljeboka” i 2024.
Daglig leder i Initiativ Vest. Tidligere journalist og politiker.
Leder for Prosjekter og EU-Politikk ved Bellonas Brussel-kontor. Skriver spalten Fra Brussel om hva som skjer i unionen.
Assisterende direktør ved den Brussel-baserte tenketanken European Policy Center (EPC). Før dette var han blant annet diplomatisk rådgiver for EUs sjefforhandler under Brexit. Skriver spalten Fra Brussel om hva som skjer i unionen.
Nestleder og stabsdirektør i Norges Bank Investment Management, som forvalter Oljefondet.
Styreleder og investor i Ferd-konsernet, med et ekstra engasjement for sosialt entreprenørskap.
Advokat, dr.juris. og partner i Wiersholm. Også medlem av Skatteutvalget.
E24s faste spaltister skriver jevnlig og gir uttrykk for sine egne holdninger.
Disclaimer : This story is auto aggregated by a computer programme and has not been created or edited by DOWNTHENEWS. Publisher: aftenposten.no
