Jeg vil anslå at det er langt over 50 prosent sannsynlighet for en militær konfrontasjon dersom det ikke kommer en plutselig diplomatisk løsning, skriver Henrik Thune.
Jeg har fulgt tett med på Iran og USA i lang tid i jobb og forskning. Akkurat nå beveger en lang og smertefull historie seg inn i en ekstra dramatisk fase, med reell krigsfare fra helgen og i det minste et par uker fremover.
Her er noen hovedpoenger:
Den amerikanske militære oppbyggingen er som kjent betydelig. De siste to dagene har USA flyttet et nytt, stort antall fly til nærområdene, blant annet spesialfly for etterfylling av jagerfly i luften, til både Hellas og Bulgaria. (Dette skyldes sannsynligvis at land med amerikanske baser i Gulfen, som Saudi-Arabia og Qatar, neppe vil ønske å la amerikanske fly bruke deres baser i forbindelse med et eventuelt angrep.) Denne militære oppbyggingen kommer i tillegg til det som allerede finnes i regionen, samt israelske forberedelser og britiske fly. Hangarskipet som var i Oslo i fjor høst (Gerald Ford), er også på vei og vil være i posisjon øst i Middelhavet i løpet av helgen.
Samtidig med dette ble andre runde av forhandlingene mellom USA og Iran avsluttet på tirsdag i Genève. Tonen mellom de to teamene (Irans utenriksminister og viseutenriksminister Abbas Araghchi og Majid Ravanchi, og USAs Jared Kushner og Steve Witkoff) skal være ganske god. Men det er dype og reelle avstander. Etter angrepene mot Iran sist sommer opererer USA med tre hovedkrav:
1. Atomprogrammet: null nasjonal anrikning, utskipning av høyanriket materiale og inspeksjoner.
2. Missiler: Betydelig reduksjon av eksisterende ballistiske missiler (som ble brukt mer effektivt enn mediene rapporterte i krigen med Israel sist sommer) og stans i produksjon av nye missiler.
3. Proxier: Stans i støtte til såkalte proxyer – Hamas, Houthiene i Jemen, Hizbollah og så videre.
Ut fra denne amerikanske listen av krav er det lite sannsynlig at Iran er villig til å innfri mer enn elementer av atomspørsmålet: midlertidig stans i anrikning, inspektører inn, og muligens utskipning av noe høyanriket materiale (som nå også er deres viktigste forhandlingskort). Reell reduksjon av missiler vil Iran ikke akseptere å gå med på så lenge USA ikke demper det militære presset.
Langt fra å innfri Israels krav
I sum betyr dette at forhandlingene neppe vil kunne gi et resultat som er vesentlig sterkere enn atomavtalen Trump selv gikk ut av i 2018. Og dette er langt under de kravene Israel har formulert, og som nå også flertallet rundt Trump i Det hvite hus og i Kongressen ser ut til å støtte.
Samtidig, paradoksalt nok, er det ganske åpenbart at Trump selv er lite begeistret for å angripe. Hans krigsvilje siden januar 2025 har i stor grad vært basert på en teatralsk og operativ selvbegrensing. Denne begrensingen har til nå vært at Trump ikke ønsker en militæroperasjon der det er betydelig fare for langvarig eskalering, og som ikke kan avsluttet raskt som en erklært seier han kan annonsere. (Dette gjelder både Venezuela i januar og bombingen av Iran og andre atominstallasjoner i Iran i fjor sommer.)
En helt annen type krig
Et nytt angrep mot Iran nå, over en viss størrelse, vil åpne opp for en helt annen type krig og være mye mindre kontrollerbar enn Trumps teatralske forutsetninger.
Dette skyldes at Irans øverste leder og deler av Revolusjonsgarden i en sårbar situasjon vil kunne anse et omfattende angrep som eksistensielt.
I tidligere konfrontasjoner (i fjor) opererte Iran med tydelige terskler for eskalering, blant annet ved ikke å minelegge Hormuzstredet eller angripe amerikanske baser uten varsel. I den nåværende situasjonen er disse selvvalgte terskelene ikke nødvendigvis lenger gjeldende.
Det finnes også en viktig og ny geopolitisk faktor i dette bildet: Russland og Kina har ikke interesse av å la regimet i Teheran falle. Iran har sannsynligvis mottatt luftvern fra Russland (etter at mye ble ødelagt i fjor) og er bedre forberedt enn sist sommer. Iran har også økt produksjon av missiler som kan nå Israel eller amerikanske baser, og er militært bedre forberedt enn i fjor sommer.
Med andre ord: Et massivt og langvarig amerikanske angrep, sammen med Israel og eventuelt andre, og som oppleves som en trussel mot regimestabiliteten, vil ikke være en avgrenset militæroperasjon slik som i Venezuela. Det vil ikke finnes en åpenbar såkalt «off-ramps».
Fare for regional eskalering
Et omfattende angrep vil dermed innebære, for første gang, en mer reell fare for regional eskalering, deriblant minelegging eller stengning av Hormuzstredet. I tillegg er det betydelig risiko for indre kaos og muligens væpnede opptøyer mot regimet internt. Normalt vil et angrep fra USA/Israel undergrave Irans interne opposisjon, men i den nåværende situasjonen – etter den enorme brutaliteten i januar – er det langt fra sikkert at dette er tilfelle. Mange kan komme til å ønske angrep velkommen, og muligheten for væpnede opptøyer og langvarig internt strid er til stede.
Og her ligger Trumps dilemma: Han har allerede bygget opp så stort militært press mot Iran i nærområdene at han er nødt til å få en betydelig bedre atomavtale med Iran enn det Iran er villig til å gi. På den andre siden vil et omfattende angrep være uten en klar exit-mulighet, uten klar tidsavgrensning, med stor risiko for langvarige konflikter, rundt Gulfen eller i Iran. Trump har slik sett navigert seg inn i et strategisk hjørne. Det samme kan sies om Iran, som unngår å komme med reelle innrømmelser overfor en president som antagelig og faktisk ønsker en diplomatisk løsning.
Enorm risiko på begge sider
Det er umulig å spå utfall de neste dagene og ukene, men jeg vil anslå at det er langt over 50 prosent sannsynlighet for en militær konfrontasjon dersom det ikke kommer en plutselig diplomatisk løsning.
Samtidig er risikoene på begge sider enorme. På den ene siden: langvarig og katastrofal krig uten en klar exit-mulighet (for Trump). På den andre siden: en eksistensiell trussel mot Den islamske republikkens eksistens (for øverste leder). Nettopp derfor er det også sannsynlig at begge parter vil ønske å redusere farene mest mulig.
Det mest sannsynlige scenarioet nå, hvis USA angriper, er antagelig at Trump vil ønske et mest mulig begrenset angrep, og forsøke å signalisere dette tydelig til Iran for å unngå at Iran går bort fra sine tidligere selvbegrensninger. I så fall vil et angrep være rettet mot Irans missilprogram og kanskje deler av Revolusjonsgarden.
Men dette er et høyst usikkert spill. Risikoene er ikke mulige å kalkulere godt for hverken USA eller Iran, og det er farlig. I mellomtiden er det mulig å håpe at Iran forstår at de er nødt til å gi betydelig mer i forhandlingene, og at USA er villig til å redusere kravene til noe som er realistisk. Men for øyeblikket ser dette altså krevende ut.
Denne teksten er først publisert på Henrik Thunes Facebook-side.
Disclaimer : This story is auto aggregated by a computer programme and has not been created or edited by DOWNTHENEWS. Publisher: aftenposten.no
