Dersom denne kampen skal vinnes, holder det ikke med gode verdier.
Min eldste sønn får dem stadig opp i feeden: influensere som hevder at menn bør være diktatorer i kvinners liv, at kvinner ikke er skapt for å lede, at de ikke vet sitt eget beste, og at likestillingen har gått for langt.
I dokumentaren «Inside the Manosphere» på Netflix møter vi noen av dem. De er del av en voksende digital kultur, ofte kalt manosfæren, der millioner av unge menn følger profiler som hevder at menn er overlegne kvinner. Det kan virke som en subkultur på internett. Men ideene de sprer, stopper ikke der. De overlapper med, og bidrar til å normalisere, et bredere globalt tilbakeslag mot kvinners og jenters rettigheter. Ideene som spres i den digitale manosfæren, finner gjenklang hos politiske ledere og i organiserte miljøer som arbeider for å begrense kvinners rettigheter.
Det er denne utviklingen vi står opp mot, når utviklingsministeren Åsmund Aukrust (Ap) har varslet at regjeringen, i forbindelse med den kommende stortingsmeldingen Vendepunkt, vil ta verdikampen for likestilling og seksuell og reproduktiv helse og rettigheter. Men dersom denne kampen skal vinnes, holder det ikke med gode verdier.
En organisert motbevegelse
Tilbakeslaget mot kvinners og jenters rettigheter skjer ikke tilfeldig. Det er resultatet av flere tiår med målrettet arbeid fra ultra-konservative og anti-likestillingsbevegelser. Miljøene har investert systematisk i politisk påvirkning, strategiske rettssaker, kommunikasjon og mobilisering. De har bygget sterke internasjonale nettverk og arbeider målrettet for å påvirke både nasjonale lover og internasjonale institusjoner.
Finansieringen er betydelig. Forskning viser at mer enn én milliard dollar i løpet av få år er blitt kanalisert til organisasjoner i Europa som arbeider mot likestilling, abortrettigheter og seksuell og reproduktiv helse.
Strategisk bruk av bistand er også blitt et kraftfullt politisk virkemiddel. Da USA under president Donald Trump gjeninnførte og kraftig utvidet Global Gag Rule, mistet organisasjoner støtte dersom de informerte om eller utførte abort, selv med egne midler. Konsekvensene var umiddelbare: Klinikker stengte, og tilgangen til prevensjon og helsetjenester for kvinner og jenter ble redusert. Forskning viser at dette førte til flere uønskede graviditeter og flere utrygge aborter, og dermed økt risiko for at kvinner og jenter dør. Nå strammes regelverket ytterligere inn, også mot likestillings- og inkluderingsarbeid, med økt risiko for tidlige graviditeter, vold og diskriminering som konsekvens.
Også dette illustrerer at kampen om kvinners og jenters rettigheter ikke bare føres i verdidebatter. Den føres gjennom politikk, finansiering og makt.
Forskning viser at mer enn én milliard dollar i løpet av få år er blitt kanalisert til organisasjoner i Europa som arbeider mot likestilling, abortrettigheter og seksuell og reproduktiv helse
Ledertrøyen er ledig
Land som tidligere tok lederskap i arbeidet for kvinners rettigheter, trekker seg nå tilbake. Sverige har gått bort fra sin feministiske utenrikspolitikk på grunn av regjeringsskifte, Nederland har kuttet kraftig i støtten til kvinners rettigheter, og flere store giverland reduserer bistand eller omprioriterer mot sikkerhet og geopolitikk.
Det etterlater et tomrom. Hvis Norge nå vil ta en tydelig rolle i denne verdikampen, finnes det derfor også en mulighet til å forme et nytt internasjonalt lederskap med norsk ledertrøye.
Verdikamp krever strategi. Skal Norge lykkes, må vi være minst like strategiske som motparten.
For det første må Norge investere mer i bevegelsene som forsvarer rettighetene. Lokale organisasjoner som kjemper for jenter og kvinners rettigheter, ungdomsbevegelser og andre rettighetsforkjempere står i frontlinjen. Likevel mottar de ofte bare en liten andel av bistandsmidlene. Skal rettigheter forsvares, må disse miljøene få mer langsiktig og fleksibel støtte.
For det andre må Norge bygge sterkere internasjonale allianser. I en tid hvor rettigheter utfordres, trenger progressive land å koordinere seg bedre, både i FN, i regionale organisasjoner og i bilaterale relasjoner. Viktige allierte land kan være Canada, Frankrike, EU, Spania, Sør-Afrika og Kenya, Nepal, Colombia. Men ingen har tatt på seg ledertrøya.
For det tredje må Norge investere mer i kunnskap, kommunikasjon og juridisk arbeid. Mange av de største tilbakeslagene har kommet gjennom domstoler og lovendringer. Å forsvare rettigheter krever derfor også juridisk kompetanse og strategiske rettssaker.
Utdanning er en nøkkel
En motbevegelse må også forstå utdanningens kraft i denne kampen.
Jenters utdanning er en av de mest effektive investeringene for likestilling. Jenter som fullfører skole, gifter seg senere, får bedre helse og større økonomisk selvstendighet, og større mulighet til å påvirke beslutninger som angår deres egne liv. Minst 50 prosent av likestillingsfremgangen de siste 40 årene skyldes utdanning, viser forskning.
Når skoler stenger i kriser og konflikt, øker barneekteskap, vold og tenåringsgraviditet. Å sikre utdanning for jenter, også i kriser, er derfor ikke bare utdanningspolitikk. Det er likestillingspolitikk.
Det skremmer meg å se hva sønnene mine møter. Og jeg vet hva som står på spill for min datter.
Disclaimer : This story is auto aggregated by a computer programme and has not been created or edited by DOWNTHENEWS. Publisher: aftenposten.no
