Marias maraton­bragd: Syv maraton på syv dager på syv kontinenter

– Jo mindre man vet, jo bedre er det, sier norsk-pakistanske Maria Sahota (44) etter et maratoneventyr av de helt sjeldne.

– Jeg begynte å gråte i Dubai. Det var det fjerde maratonet. Det var også gledestårer … vi var over halvveis, sier Sahota til VG på telefon fra Singapore.

Hun er 44 år og har lang fartstid i forsikringsbransjen, der hun nå jobber som coach.

Som 17-åring flyttet hun fra Pakistan til Norge, der foreldrene hadde bodd tidligere, i 2000 ble hun norsk statsborger.

Hun har en 15 år gammel datter. Datterens far gikk bort med kreft for fire år siden.

– Vi var bestevenner til siste dag, sier Sahota.

Det ble også starten på et nytt prosjekt for Sahota. Sammen med sin nye ektemann Rob begynte hun å virkelig utforske langdistanseløping.

– Det ble litt mye på oss på en gang. Jeg måtte jobbe hardt for å holde alt sammen, og prøvde å oppsøke fysiske utfordringer da det var psykisk vondt, sier hun.

Som 40-åring løp hun sitt første maraton i Singapore. Siden løp hun noen til, deriblant i Arktis. Så:

I år fullførte hun og Rob den største utfordringen til nå: 777 World Marathon Challenge. Syv maraton på syv dager på syv kontinenter.

– Jo mindre man vet, jo bedre er det, sier hun om lidelsene – og opplevelsene – som kom.

Første løp var på Antarktis. De møttes i Cape Town og tok lastefly over til klodens sørligste kontinent.

En time før landing skrudde de ned temperaturen i flyet for at de 57 håpefulle løperne skulle akklimatisere seg.

Så var det bare å komme seg ut og løpe på isen. Seks ganger løp de runden arrangøren hadde lagt opp.

– Arrangørene kom rett før den siste runden, de fortalte at det kom storm og at vi måtte forlate stedet. Jeg bestemte at vi ikke skulle dra før vi var ferdige, selv om vi ikke kunne krangle så mye. Vi løp så hardt gjennom stormen at det ble våre raskeste kilometer, sier Sahota.

Tilbake på flyet var det liten tid til å nyte vel gjennomført maraton. Tidsskjemaet var stramt, så her gikk det slag i slag:

– Neste løp var i Cape TownCape TownI Sør-Afrika, kontinentet Afrika.. Det var i samme døgn, så vi hadde to maraton i løpet av ett døgn. De hadde chartret fly, for vi må rett og slett lande, løpe, fly, lande, løpe, fly.

– Så var det til PerthPerthI Australia, kontinentet Oseania., og der var det 40 varmegrader. Det var vanskelig, alle slet veldig. Det var tre-fire timer i varmen.

– Det fjerde maratonet var i DubaiDubaiI de Forente Arabiske Emirater, kontinentet Asia., i Expo-hallen. Lys og lyd og Dubai-bling, det ble vårt raskeste løp. Det var et veldig kult løp.

– Vi var så slitne at vi ikke kunne stå i kø på flyplassen lenger. Vi måtte bare sitte på gulvet. MadridMadridHovedstaden i Spania, kontinentet Europa.-maratonet var på Formel 1-banen, med stor høydeforskjell, og det ble enda en ny test for oss.

Her pådro hun seg en skade i venstre ben.

– Neste var BrasilBrasilSør-Amerika., og der var det regn fra vi landet. Selvfølgelig gjennomførte vi.

På dette tidspunktet hadde Sahota, ektemannen Rob og resten av gjengen fullført seks maraton på seks døgn. De sov på flyet, stappet i seg mat der de kunne.

– I MiamiMiamiDelstaten Florida i USA. Kontinentet Nord-Amerika. ventet en annen prøvelser, der var det skikkelig kaldt. Vi måtte ta på flere klær, lue og alt mulig. Det var en hel natt i Miami rett ved stranden. Det var utrolig fint, men utrolig kaldt, og vi var superslitne. Da ble det sånn «ok … er det over?». Det var helt utrolig, det tok noen timer at det skulle synke inn.

For her var det faktisk over. Etter 294 kilometer fordelt på syv løp, syv dager, syv kontinenter. Alt med den samme gjengen som satte ut i lasteflytn fra Cape Town en uke tidligere.

Så … hvorfor gjøre dette?

– Interessen ble større da jeg møtte Rob, min ektemann. Jeg skjønte at jeg kunne løpe mer enn 10 og 15 kilometer. Det handlet om å teste grensene mine. Og det med en mann som jeg hadde valgt selv, sier hun.

Det er et ikke ubetydelig klimaavtrykk ved å chartre fly for å reise nesten bokstavelig talt jorden rundt for å løpe maraton.

Sahota sier at de fleste deltagerne løp «for noe større enn seg selv». Hun og ektemannen donerte penger til kreftforskning både i Norge og USA.

Dette var også et prosjekt som satte parforholdet på prøve.

– Vi sto ved hverandre hele tiden. Vi backet hverandre når vi hadde ulike problemer, sier Sahota.

– Vi krysset alltid mållinjen sammen.

Disclaimer : This story is auto aggregated by a computer programme and has not been created or edited by DOWNTHENEWS. Publisher: aftenposten.no