Åpenhet er nødvendig. Men i de største rettsskandalene sviktet journalistikken. I Baneheia-saken sensurerte redaktørene detaljene, ikke retten.
I den pågående rettssaken mot Marius Borg Høiby har Norsk Redaktørforening krevd mest mulig åpenhet om intime detaljer. Det er forståelig, og prinsippet er kjent: Uten full offentlighet kan ikke pressen kontrollere domstolene.
Baneheia trekkes frem som bevis. Det er her det skurrer for meg.
I 2017 skrev jeg en kronikk om Baneheia-saken i VG, etter å ha lest boken «Drapene i Baneheia» av Bjørn Olav Jahr. Jeg lurte på hvorfor ikke flere i pressen var interessert i å finne ut om vi sto overfor en stor rettsskandale. Svært få var interessert.
Det var samtidig ikke overraskende. Mer om det snart.
Sikkerhetsventilen har vært tett
Norsk presse liker å omtale seg selv som rettsstatens sikkerhetsventil. Historien viser noe annet.
Gang på gang har norsk presse vist seg som en sløv vokter av rettssikkerheten i møte med de største rettsskandalene i moderne tid. Per Liland, Fritz Moen, Birgitte Tengs-saken, Thomas Quick, Viggo Kristiansen. Det er mange flere. I de avgjørende fasene av disse sakene, har ikke pressen manglet tilgang. De har manglet mot og motstand. Sikkerhetsventilen har vært tett.
Norsk presse har nemlig en lang – og dårlig – CV i de virkelig store rettsskandalene i Norge. Det er privatpersoner, tidligere journalister og forfattere som har kjempet for åpenhet og åpne sinn. Gjerne sammen med advokater mot strømmen.
Baneheia-saken var ikke en sak preget av hemmelighold. Den var preget av massiv dekning, lekkasjer, tendensiøse pressekonferanser og et voldsomt skyldnarrativ.
Baneheia-utvalget (NOU 2026:3) skriver i den ferske utredningen, at det er «grunnlag for å si at Kristiansen ble forhåndsdømt gjennom pressedekningen». Utvalget kan ikke slå fast at dette påvirket dommen, men det kan ikke utelukkes at det sterke skyldinntrykket gjorde dommerne til «sårbare beslutningstagere», muligens hjulpet av medienes ensidige dekning.
Det er selvsagt svært alvorlig. Samtidig: Manglende kritisk journalistikk på den skandaløse behandlingen Kristiansen fikk av Gjenopptakelseskommisjonen er like alvorlig. Viggo Kristiansen burde selvsagt aldri blitt dømt, men i NOU-en kan vi lese at Kristiansens sak burde vært gjenopptatt minst ti år før. Hvis kommisjonen hadde gjort jobben sin. Her var også pressen sløv.
Problemet var ikke mangel på åpenhet
Pressens egen gjennomgang av Baneheia-saken, støttet av Fritt Ord, er også tydelig alvorlig: Politiet fungerte som premissleverandør. Kilder som kunne balansere bildet, var fraværende. Kritiske spørsmål til avhørsmetodikk og bevisvurdering uteble. Folk hadde bestemt seg. Domstolene hadde bestemt seg. Pressen hadde bestemt seg. Før de ombestemte seg.
Problemet var ikke at pressen ble stengt ute. Problemet var at den ikke brukte åpenheten maktkritisk. Det var redaktørene som sensurerte detaljene. Ikke retten.
Denne sløve og maktvennlige krim-journalistikken har vi sett før
I Baneheia-saken fungerte pressen i perioder som maktens portvokter. Da nye bevis og alternative analyser ble lagt frem, ble de ikke møtt med journalistisk nysgjerrighet, men med kollektiv skepsis. Ikke fordi dokumentasjon manglet. Forsvareren var villig til å dele. NRK og andre redaksjoner hadde tilgang til omfattende materiale tidlig. Men fortellingen var allerede etablert. Dette så vi også da Jahrs bok kom.
Denne sløve og maktvennlige krim-journalistikken har vi sett før.
I Fritz Moen-saken påpekte Moen-utvalget i NOU 2007:7 at mediedekningen kunne påvirke vurderingen av tilståelsens troverdighet.
I Thomas Quick-sakene dokumenterte Riksadvokatens arbeidsgruppe hvordan bekreftelsesfeller og manglende kritisk distanse preget prosessene.
Simen Sætre har nylig vist hvordan Nesset-saken var preget av grove mediefeil som aldri ble korrigert. Han beskriver det som et speilbilde fra et tivoli: forvrengt og dramatisk. Ifølge Sætre var det ikke bare det at journalistikken sviktet. Han mener krimjournalistikken strukturelt mangler en maktkritisk tradisjon.
Gang på gang etableres et sterkt skyldnarrativ. Motstemmer marginaliseres. Tvil tolkes som illojalitet. Igjen, problemet handler ikke om innsyn, men om utsyn.
Åpenhetens paradoks
Åpenhet er et vern. Uten offentlighet finnes ingen kontroll. Det er jeg 100 prosent enig i. Men åpenhet skaper ikke automatisk kontroll. Den kan like gjerne forsterke maktens versjon.
Når politiet blir «primary definers», altså autoritative primærkilder, når pressen deler fortelling med etterforskningen, og når konkurranselogikken driver detaljnivået stadig høyere, da svekkes avstanden som er nødvendig for kritikk.
Mange journalister i en rettssal er ikke i seg selv en garanti for rettssikkerhet.
I Høiby-saken skriver for eksempel Kristin Clemet her i avisen at dekningen er ute av kontroll og mener det er «helt unødvendig at vi løpende blir informert om all verdens detaljer om sex, rusmisbruk og vold». Hun er opptatt av et skille som min kollega Eva Sannum har snakket og skrevet mye om. Mellom den legitime «offentlige interessen» og «offentlige nysgjerrighet».
Den ubehagelige erkjennelsen
Politiet har reformert sine avhørsmetoder etter 1990-tallets justisfeil. Har pressen gjort noe tilsvarende? Nei, mener Sætre. Nei, mener jeg.
Pressens egne bidrag til Baneheia-rapporten er viktig selvkritikk. Men når den samme saken brukes som argument for mer åpenhet, uten samtidig å minne om hvordan mediene bidro til et giftig skyldklima, blir historien selektiv. Åpenhet er nødvendig. Men den er ikke nok.
Maktkritikk handler ikke om å publisere flest mulig ubehagelige detaljer. Den handler om å stille flest mulig ubehagelige spørsmål.
Disclaimer : This story is auto aggregated by a computer programme and has not been created or edited by DOWNTHENEWS. Publisher: aftenposten.no
