Hvis vi avskjærer oss fra slike perspektiver, blir debatten ikke mer demokratisk, bare mindre opplyst.
Debatten om hvorvidt militære akademikere kan delta i offentligheten med egne faglige vurderinger når de utfordrer gjeldende politikk, har blusset opp. Det er et langt viktigere spørsmål enn mange synes å forstå. Hvis svaret er nei, er det ikke bare en og annen upopulær medieopptreden som rammes. Da undergraver vi selve premisset for militær høyere utdanning i Norge.
På NRK Debatten 5. mars 2026 sa jeg at jeg uttalte meg som militær akademiker, på egne faglige vegne, ikke på vegne av Forsvaret eller myndighetene. Likevel har flere reagert som om alternativene bare er to: Enten representerer man Forsvaret offisielt, eller så er man privatperson.
Men dette er for snevert for et moderne og komplekst samfunn.
En relativt ny rolle i Norge
Forsvaret er sterkt forankret i folket, og de fleste yrkesmilitære rekrutteres gjennom verneplikten. De fleste styrkedisponerte militære er vanlige borgere i det daglige. Faren for militærkupp i Norge er minimal.
I dette økosystemet finner vi den militære akademikeren – en relativt ny rolle i Norge, men helt nødvendig for at Forsvaret skal utvikle relevant profesjonskompetanse. Det er fordi det 21. århundret byr på et tempo i kunnskapsutvikling vi aldri har opplevd før.
Høyere utdanning består av de sammenvevde elementene forskning, undervisning og formidling. Kierulf-utvalget har slått fast at akademisk ytringsfrihet er en forutsetning for alle tre.
Det finnes reelle utfordringer. Uniformen er ikke nøytral; den knytter oss til lydighetsplikt, statsmakt og voldsmakt. Publikum og utenlandske observatører kan misforstå. Men det følger ikke av dette at militære akademikere bør tie eller forkle seg som noe annet enn det de er. Offentligheten blir ikke bedre opplyst av at den som kombinerer operativ erfaring, profesjonsinnsikt og akademisk metode, forsvinner. Tvert imot.
Et samfunn som tåler faglig uenighet
I store land kan tilfanget av tenketanker med bred ekspertkompetanse delvis erstatte militære innsideperspektiver. I Norge kan de ikke det. Hvis vi avskjærer oss fra slike perspektiver, blir debatten ikke mer demokratisk, bare mindre opplyst.
Historien viser at kritiske innsideperspektiver også har hatt stor verdi, for eksempel i vurderinger av Norges engasjement i Libya. Slike perspektiver oppstår ikke av seg selv. De krever institusjoner og samfunn som tåler faglig uenighet, også når den er politisk ubehagelig.
I dag er dette enda viktigere. Europas sikkerhetssituasjon er dramatisk forverret. Nettopp derfor må grunnleggende spørsmål om Norges sikkerhetsarkitektur stilles, også av militære akademikere.
Våre analyser skal møtes med kritikk, etterprøving og faglig uenighet. Men kritikken bør rettes mot argumentene, ikke mot forestillingen om at rollen i seg selv er illegitim. Dette krever tydelige institusjoner, presis rollemarkering og sjefer som tar ansvar for å verne akademisk ytringsfrihet.
Disclaimer : This story is auto aggregated by a computer programme and has not been created or edited by DOWNTHENEWS. Publisher: aftenposten.no
